Konsekvenser: Fryktresponser

Fryktresponser er handlingsmønstre som er biologisk nedfelt i alle mennesker og mange dyr. Disse innebærer at hjernen ogt kroppen reagerer på bestemte måter under angst og redsel.

Reaksjonene i kroppen og i hjernen henger nøye sammen, og har konsekvenser for hvordan den enkelte opplever endringer i tanker og følelser

Hvordan den enkelte responderer ved fare avhenger av:

• Hvor alvorlig man vurderer at faren er
• Hvordan man vurderer sin evne til å mestre situasjonen
• Hvilke tidligere erfaringer man har

Fryktresponsene

Ved fare og frykt er vår første respons som regel å se oss om og orientere oss mot hva det er som skjer (orienteringsrespons). Dersom vi oppfatter det vi ser som truende, mobiliserer kroppen energi til de store muskelgruppene. Samtidig reduserer kroppen vedlikeholdsarbeid, slik som fordøyelse.

Kroppen blir gjennom dette klar til enten å flykte eller kjempe. Parallelt med dette fokuserer vi på det som er skremmende og filtrerer ut “konteksten” rundt. Mange opplever da tankekjør, vi kan bli impulsive, aggressive og det skal svært lite til før vi angriper.

Hvis faren er for nær til at vi kan flykte, men vi er usikre på om det er lurt å kjempe, kan kroppen bli helt stiv og håpe at den som angriper ikke kommer til å gjøre en noe. Da trekker kroppen seg sammen, beveger seg mot fosterstilling, hjerteraten går opp, man kan hyperventilere, skjelve, og evnen til å kjenne smerte reduseres. Oppmerksomheten er samtidig nærmest låst på det som er farlig. Man er “stiv av skrekk”.

Dersom ingen av disse strategiene virker, er den siste responsen «total overgivelse». Da roer kroppen helt ned. Spenningen i musklene blir mindre eller forsvinner, hjerteraten går veldig ned, og personen mister fornemmelsen av kroppen. I denne tilstanden kan man i ytterste konsekvens miste bevisstheten. Tilstanden er antatt å være hensiktsmessig for å bevare organismen under et angrep. Ved at kroppen roer ned brukes mindre energi
og oksygen¹. Samtidig reduseres et eventuelt blodtap og restituerende prosesser settes i gang².

Fryktresponsene kan relateres til det vi vet om hjernen. Når vi er i kamp-eller-flukt-modus, er kroppen i alarmberedskap og amygdala jobber på høygir. Om vi blir så redde at vi ”overgir” oss, kopler oppmerksomheten helt ut. Forenklet sagt blir koplingen mellom tenkehjernen og de lavere delene av hjernen helt fraværende.

En annen fremstilling av fryktresponsene

Fryktresponsene kan også fremstilles ut fra hvilken del av nervesystemet som er mest sentralt for de enkelte responsene. Nervesystemet vårt er delt i to hoveddeler: Sentralnervesystemet, som vi i stor grad kan påvirke, og det autonome nervesystemet, som er utenfor vår bevisste kontroll. Det autonome nervesystemet er igjen delt i to deler: Den sympatiske delen, som øker aktivering i kroppen, og den parasympatiske, som senker aktivering i kroppen. Vanligvis dominerer bare ett av nervesystemene av gangen. Ett av unntakene er under traumatiske hendelser.

På figuren nedenfor illustrerer den røde grafen responsene i det sympatiske nervesystemet. Den blå grafen viser responsene i det parasympatiske nervesystemet.

Som man kan se av grafene gir en traumatisk hendelse, eller en påminnelse om et traume, først en mindre parasympatisk aktivering. Deretter følger en sterk sympatisk aktivering og kamp- og fluktreaksjoner. Like etter dette får mange også en sterk aktivering i det parasympatiske nervesystemet, og på et tidspunkt kan det være sterk aktivering i begge nervesystemene samtidig. Det er da man gjerne blir stiv av skrekk. Etter å ha vært stiv av skrekk kan kroppen overgi seg, men den kan også vise vekslende aktivering i lang tid etter hendelsen.

Det ovennevnte bygger i stor grad på Stephen Porges sin polyvagale teori. Dette er en kompleks teori som tar utgangspunkt i vårt autonome nervesystem.

Dag Ø. Nordanger ved RVTS Vest og RKBU Vest har laget en film som på en enkel måte forklarer teorien.

1. Porges, S.W. (2001). The polyvagal theory: phylogenetic substrates of a social nervous system. International Journal of Psychophysiology, 42, 123-146. [↩]
2. Schore, A. N. (2001). The effects of early relational trauma on right brain development, affect regulation, and infant mental health. Infant mental health journal, 22(1‐2), 201-269. [↩]