Foto av man og kvinne som ser på hverandre.

I arbeid med torturoverlevere må en jobbe på flere områder samtidig.

Det finnes fem bredt anerkjente måter å sørge for heling etter tortur: Restitusjon, kompensasjon, rehabilitering, opplevelse av rettferd og garantier om at torturen ikke vil bli gjentatt dersom man forteller om det man har gjennomgått.

Dokumentasjon og behandling er derfor alltid sterkt sammenflettet i arbeid med torturoverlevere.

Behandling av torturoverlevere

Psykososiale intervensjoner bør bidra til at man kan leve et liv upåvirket av alvorlige stressreaksjoner og slippe å være sterkt påvirket av smertefulle minner. Det er et mål å ta verdighet og eget liv tilbake slik at man blir uavhengig av hjelpeapparatet, har gode relasjoner og meningsfulle aktiviteter [1].

I traumebehandling av torturoverlevere er det hensiktsmessig å tenke faseorientert behandling. Som i behandling av flyktninger og asylsøkere forøvrig, vil innhold i og veksling mellom fasene kunne arte seg noe annerledes enn i behandling av norske traumatiserte pasienter. Behandling av asylsøkere og flyktninger generelt vil vi komme tilbake til senere i kurset.

Tverrfaglige tilnærminger er svært ofte nødvendige når vi arbeider med torturoverlevere. Psykiske og fysiske skader etter tortur henger ofte sammen. Behandlingen av disse bør derfor koordineres.

Behandling av torturoverlevere har likevel mange likhetstrekk med øvrig traumebehandling. Torturens spesielle karakter, gjør det imidlertid viktig å være særlig oppmerksom på enkelte tema.

Gjenoppbygge tillit

Torturoverlevere kan ha vanskelig for å få tillit til andre mennesker generelt og helsepersonell spesielt. Dersom helsepersonell har vært involvert i torturen, er det også viktig å ha dette som tema og bidra til at torturoverlevere får erfaringer med at norsk helsepersonell vil dem vel.

Trygt å bli sett?

Tortur er en ekstrem form for sadistisk relasjonell vold. I kontakt med torturoverlevere er det viktig å vurdere om pasienten opplever det som trygt eller utrygt å bli sett [2]. Som helsepersonell er vi ofte trent i å se pasienten og vise empati. Torturoverlevere har gjennom sine torturerfaringer ofte lært at det kan være farlig å vise hvordan de reagerer, hva de liker og hva de har behov for. De har også lært at det å bli møtt med vennlighet og empati kan være et varsel om kommende grusomheter. I slike tilfeller må helsepersonell nærme seg mer varsomt, og lete etter anledninger til å snakke om slike forhold med torturoverleveren. Behandlingen av torturoverlevere bør ha som mål å gi pasienten tilbake følelsen av menneskelighet og menneskeverd.

Gi tilbake kontroll

Tap av kontroll viser seg å være spesielt avgjørende for om torturoverlevere utvikler psykiske lidelser [3], [4]. Helsepersonell må derfor være særlige opptatte av å hjelpe torturoverlevere til å ta tilbake kontroll i sine liv. Dette kan oppnås ved å etterstrebe forutsigbarhet, tydelighet og påvirkbarhet. Behandlere og miljøpersonale må inkludere pasienten så mye som mulig i avgjørelser knyttet til egen behandling og egen hverdag.

Vær presis

For et menneske som forventer smerte og umenneskelig behandling, kan selve ventesituasjonen ikke bare være ubehagelig, men fungere som trigger. I forhold til møter og avtaler med torturoverlevere er det derfor særlig viktig å være presis – ikke la pasienten vente.

Vær til å stole på

I mange tilfeller er myndigheter ansvarlig for tortur. En torturoverlever kan ha problemer med å stole på offentlige myndigheter også i Norge, og forvente diskriminering og nye overgrep på systemnivå. Helsepersonell må etterstrebe å skape tillit til og forutsigbarhet innen de offentlige systemene.

Relasjonelle utfordringer

Tortur er ment å skade, ikke bare den enkelte, men også hans eller hennes familie, sosiale omgivelser og samfunnet som helhet. Når torturen medfører relasjonelle vansker for den utsatte i ettertid, må vi også kartlegge familiesituasjonen. Dette er spesielt viktig når det er barn i familien. Vi bør være oppmerksom på at tortur strekker seg lengre enn de umiddelbare nære personer. Tortur kan bryte ned hele grupper eller samfunn, og få ringvirkninger for generasjoner lenge etter at torturen har skjedd.

Behandling av smertetilstander

Torturoverlevere kan ha store vansker knyttet til smerter også etter at eventuelle fysiske skader er behandlet. Dels kan dette skyldes fysiske skader som er kroniske eller som ikke fullt ut kan behandles, for eksempel nerveskader. Dels er smerter etter tortur sterkt knyttet til psykiske symptomer som for eksempel triggere. Behandling av smerter vil derfor alltid kreve psykologiske og fysiske tilnærminger samtidig.

I denne filmen forteller fysioterapeut Elsbeth Jacobs om hvordan hun jobber med smerter:

Traumebehandling

Dersom man i et behandlingsforløp ser at det er naturlig og tilrådelig å bearbeide de traumatiske minnene, må man vurdere hvilken behandlingstilnærming som passer for den enkelte torturoverlever. Det er viktig å gå i dialog med pasienten og finne en tilnærming både pasient og behandler tror vil hjelpe. For torturoverlevere som har behov for å dokumentere eller skrive ned sin historie som et vitnesbyrd, er narrative tilnærminger adekvat.

Utredning og dokumentasjon

Ved utredning og dokumentasjon av torturskader angir Istanbulprotokollen en standard som skal følges, i tillegg til de generelle retningslinjene for helseerklæringer i utlendingssaker. Hvis man er behandler for en pasient som har overlevd tortur, eller er kontaktperson i en sengepostavdeling, kan det være nødvendig å sette seg inn i det mest grunnleggende i protokollen.

Behandleres hovedfokus i dokumentasjonsprosessen vil være å bistå til at pasientens faktiske beskrivelse av forholdene kommer fram, beskrivelse av psykiske symptomer, vurdering av sammenheng mellom symptomer og den beskrevne torturen, eventuell diagnostisering og vurdering av behandlingsprognoser. For å forebygge at utredningen og dokumentasjonen av fysiske torturskader blir for overveldende for pasienten, kan det være nyttigt at behandleren i psykisk helsevern ledsager pasienten.

Tortur forsøkes legitimert eller dysset ned av torturistene. Å få fortalt sin historie så konkret som mulig er for svært mange overlevere en nødvendig del av veien videre etter tortur. Dokumentasjon vil altså i seg selv ofte ha en behandlingseffekt, samtidig som det kan forhindre retur til ny tortur.

Som i traumebehandling ellers er det hensiktsmessig å tenke behandlingen som faseorientert. Korte tidsfrister i utlendingsforvaltningen kan imidlertid gjøre det nødvendig å foreta dokumentasjonsprosessen før klienten er tilstrekkelig stabilisert. Fokuset på å forhindre retur til ny tortur veier da tyngre enn risikoen for å destabilisere klienten.

Tillit

Dokumentasjonsprosessen kan ofte virke triggende. Spørsmål og strukturerte kartlegginger kan minne om avhørssituasjonen under tortur. Instrumenter som benyttes i undersøkelse av fysiske torturskader kan minne om torturredskaper. Torturoverlevere kan ha vanskelig for å få tillit til andre mennesker generelt og helsepersonell spesielt da helsepersonell kan ha vært direkte involvert i torturen.

Tverrfaglig samarbeid

Det er behov for en etablert og koordinert utredningspakke som automatisk tilbys ved behov for utredning og dokumentasjon av torturskader. Denne finnes ikke i Norge i dag. I en dokumentasjonsprosess må helsepersonell selv sørge for henvisning til utredning ved relevante avdelinger. Enten ved å henvise selv eller formidle til fastlege at han eller hun må gjøre dette. Fastlege og  flyktningehelsesøster er ofte naturlige samarbeidspartnere.

Vi skal se nærmere på hvorfor samarbeid rundt torturoverlevere er viktig i dette intervjuet med fysioterapeut Elsbeth Jacobs.

Et godt samarbeid er ofte kjennetegnet av at man man har kunnskap om samarbeidsparten og er bevisst på rolle- og ansvarsfordeling. I dette intervjuet med rettsmedisiner Lars Uhlin Hansen får vi vite mer om hvordan rettsmedisinere jobber. I tillegg inneholder intervjuet viktige momenter ved utredning og dokumentasjon av torturskader.

Spørsmål

  • Hvordan ville du gått fram dersom du fikk en pasient som var overlever etter tortur?
  • Hva tenker du din rolle vil være som helsepersonell?

Fotnoter

  1. Lie, B., Sveaass, N. & Hauff, E. (2014). Refugees and healthcare in Norway: Historical view and critical perspectives. I Overland, G., Guribye, E. & Lie, B. (Red.), Nordic Work with traumatized Refugees: Do we really care? Newcastle upon Tyn: Cambridge Scholars Publishing
  2. Heller, D. P. (2000). Speaking The Unspeakable: An Expensive Truth. An exploration into the dynamics of sadistic and non-sadistic sexual and physical violence.
  3. Başoğlu, M., Livanou, M., & Crnobarić, C. (2007). Torture vs other cruel, inhuman, and degrading treatment: is the distinction real or apparent?. Archives of general psychiatry64(3), 277-285.
  4. Başoğlu, M. (2009). A multivariate contextual analysis of torture and cruel, inhuman, and degrading treatments: Implications for an evidence-based definition of torture. American Journal of Orthopsychiatry79(2), 135.

Kursdelinnhold

Utvid alle
Kapittel innhold
0 Fullført 0/1 trinn
Kapittel innhold
0 Fullført 0/1 trinn