Resiliens
Begrepet resiliens stammer fra forskning som viser at en del barn har en positiv utvikling på tross av betydelige risikofaktorer under oppveksten1,2.
Med resiliens mener man derfor ulike beskyttelsesfaktorer før eller under belastende erfaringer, som bidrar til at man kan komme seg uten varige men.
Disse faktorene kan være indre ressurser eller ytre kilder til motstandskraft.
Indre ressurser
Indre ressurser er personlige egenskaper som intelligens, temperament og sjarm som tiltrekker seg positive reaksjoner hos andre1. Kreativitet betraktes også som en resiliensfaktor3. Sosiale ferdigheter med evne til selvregulering og selvrefleksjon er viktige ressurser som bunner i trygg tilknytning til omsorgspersoner og opplevelser av mestring. Et tegn på resiliens er at man på tross av belastende livserfaringer har en opplevelse av mening og sammenheng, og man har tro på at man vil klare å håndtere utfordringen, også kalt «sense of coherence»4.
Relasjonelle ressurser
Resiliens handler imidlertid like mye om forhold i omgivelsene som personlige egenskaper. Det er først og fremst kvaliteten på forholdet til, og sosial støtte fra, andre mennesker i og utenfor familien som virker beskyttende. Trygg tilknytning til en eller begge foreldrene og til ektefelle, barn eller andre nære personer er blant de viktigste beskyttende faktorer.
Sterke slektsbånd og felles familie verdier er også av betydning. Utenfor familien kan det virke beskyttende dersom i alle fall en person ser en eller bryr seg under oppveksten. Gode relasjoner utenfor familien i form av vennskap, gode kollegaer eller annen gruppetilhørighet er også av betydning.
Andre faktorer
Gode rutiner, innhold i hverdagen og ritualer som skaper kontinuitet er viktige. Likeledes er den økonomiske situasjonen til familien viktig, fordi vi vet at dårlig økonomi innebærer usikkerhet, ustabilitet og fører til en rekke bekymringer og belastninger. På samfunnsnivå er resiliens knyttet til samfunnsforhold og institusjoner. Viktige faktorer er tilgangen på skole, organisert fritid og arbeidsliv som støtter opp under resiliens, og som motvirker utstøting, diskriminering og fremmer inkludering.
I en krigssituasjon er aktivitet og plikter som styrker selvfølelsen viktig. Ideologisk tilhørighet virker beskyttende mot psykiske forstyrrelser5. Religiøs tro kan også være en viktig beskyttelsesfaktor for å overvinne risiko4,6.
Siden resiliens handler om selvfølgelige aspekter i menneskers hverdag er det en viss fare for å overse ressurser som er avgjørende for heling. Traumeforståelse og traumebehandling forutsetter et like selvsagt fokus på ressurser og beskyttelsesfaktorer som på traumeerfaringer og traumesymptomer. Det er god traumebehandling å finne frem til, anerkjenne og styrke ressurser hos den enkelte og deres relasjon til andre6.
- Werner, E. E. (1992). The children of Kauai: Resiliency and recovery in adolescence and adulthood. Journal of Adolescent Health, 13(4), 262-268. [↩] [↩]
- Rutter, M. (2000). Resilience reconsidered: conceptual considerations, empirical findings, and policy implications. I J. P. Shonkoff & S.J. Meisels (Red.), Handbook of early childhood intervention (s. 651-682). New York: Cambridge University Press. [↩]
- Anthony, E. J., & Cohler, B. J. (Red.) (1987). The invulnerable child. New York: Guilford Press. [↩]
- Antonovsky, A. (1987). Unraveling the mystery of health: How people manage stress and stay well. San Francisco: Jossey-Bass. [↩] [↩]
- Punamäki, R. L. (1996). Can ideological commitment protect children’s psychosocial well‐being in situations of political violence? Child development, 67(1), 55-69. [↩]
- Werner, E. E. (2000). Protective factors and individual resilience. I J. P. Shonkoff & S.J. Meisels (Red.), Handbook of early childhood intervention (s.97-116). New York: Cambridge University Press. [↩] [↩]