Metaforen toleransevinduet viser til den graden av aktivering som er optimalt for et individ – ikke for mye og ikke for lite

Siegel [1] og senere Ogden, Minton og Pain [2] utviklet metaforen om toleransevinduet basert på kunnskap om fryktresponsene og de prosessene som er involvert i det sympatiske og parasympatiske nervesystemet under frykt.

Illustrasjon av toleransevinudet

Hyperaktivering

Området over toleransevinduet er assosiert med sterk aktivering i det sympatiske nervesystemet. På samme måte som ved fryktresponsene kamp og flukt, kjennetegnes tilstander over toleransevinduet av høyere hjerterate, raskere puls, og økt tilførsel av blod til de store muskelgruppene. Tankene raser fort, noen kan oppleve økt impulsivitet og dårlig vurderingsevne. Angst og andre påtrengende følelser, flashbacks og mareritt er vanlig. Vi sier gjerne at personen er hyperaktivert.

Toleransevinduet

Mellom hyperaktiveringen og hypoaktiveringen ligger vårt toleransevindu. Når vi er i toleransevinduet har vi balanse mellom tanker, følelser og kroppslige tilstander. Hjernen er også i “balanse” og det er gode forbindelseslinjer mellom de ulike nivåene i hjernen. Det er når vi er innenfor toleransevinduet at vi at vi lærer lettest, er optimalt til stede i en situasjon og er best på å ta andres perspektiv.

Hypoaktivering

Området under toleransevinduet er assosiert med sterk aktivering i det parasympatiske nervesystemet. På samme måte som ved fryktresponsen total overgivelse, kjennetegnes tilstander under toleransevinduet av lavere hjertefrekvens, lavere muskeltonus, mindre blodtilstrømning til musklene, nummenhet og passivitet. Noen opplever tristhet, depresjon, apati, fjernhet, langsom tankegang og håpløshet [3]. Vi sier gjerne at personen er hypoaktivert.

Personavhengig

Årsakene til at den enkelte blir hyper- eller hypoaktivert, varierer fra person til person og fra situasjon til situasjon. Toleransevinduets bredde påvirkes av erfaringer og følelsesmessige tilstander, men også av grunnleggende egenskaper som for eksempel temperament. Den sosial situasjonen spiller også inn – for eksempel tåler de fleste mer når de er sammen med noen de er trygge på [4]. Videre er det gradvise overganger fra å være i toleransevinduet til å være hyper- og hypoaktivert. En person som er i øvre del av toleransevinduet er sannsynligvis svært årvåken og kan være lettere aggressiv. Når man har kommet over et visst nivå går årvåkenheten over til at personen “låser” oppmerksomheten på det som er skremmende, eller kanskje blir fysisk utagerende. Det er med andre ord ikke slik at enten er man inne i toleransevinduet eller så er man utenfor, det er mer et spørsmål om grader.

Toleransevinduet og traumer

Selv om mange faktorer påvirker bredden på toleransevinduet viser klinisk erfaring at truende og overveldende hendelser har en særlig sterk påvirkningskraft. Den intense stimuleringen under en potensielt traumatiserende hendelse, for eksempel en livstruende bilulykke, vil i etterkant gjøre toleransevinduet smalere. Det skal mindre til før vi enten blir hyperaktivert eller hypoaktivert. Svært mange med traumelidelser pendler også mellom hyper- og hypoaktivering.

Grunnen til at toleransevinduet blir smalere etter potensielt traumatiske hendelser, er at den intense stimuleringen svekker innflytelsen til de hjernestrukturene og kroppslige systemene som vanligvis ville hjulpet oss med å regulere oss. Sagt på en annen måte: Tenkehjernen har mindre innflytelse over de lavere delene av hjernen.

Konsekvensene er at den utsatte lettere invaderes av frykt og gjenopplevelser av hendelsen [5]. Det er normalt med sterke reaksjoner i den første tiden etter en potensielt traumatiserende hendelse. Men i de fleste tilfeller vil disse avta over tid. Kroniske og vedvarende reaksjoner slik som posttraumatisk stressforstyrrelse (PTSD) har imidlertid en sterkere nedbrytende effekt på reguleringssystemet [5].

Spørsmål

  • Hvordan kan forståelsen av toleransevinduet være nyttig i forbindelse med behandling av traumer?
  • I tilfelle hvorfor?

Fotnoter

  1. Siegel, D. (1999). The developing mind: toward a neurobiology of interpersonal experience. New York: Guilford.
  2. Ogden, P., Minton, K. & Pain, C. (2006). Trauma and the body: a sensorimotor approach to psychotherapy. New York: W.W. Norton & Company, Inc.
  3. Porges, S.W. (2007). The polyvagal perspective. Biological Psychology, 74, 116-143.
  4. Nordanger, D.Ø. & Braarud, H.C. (2014). Regulering som nøkkelbegrep og toleransevinduet som modell i en ny traumepsykologi. Tidsskrift for Norsk Psykologforening,7, 530-536.
  5. Nordanger, D.Ø. (2014). Nevrobiologi som veiviser for traumearbeid. I T. Anstorp & K. Benum (red.) Traumebehandling – komplekse traumelidelser og dissosiasjon. Oslo: Universitetsforlaget.

Kursdelinnhold

Utvid alle
Kapittel innhold
0 Fullført 0/1 trinn
Kapittel innhold
0 Fullført 0/1 trinn