Tilknytning: Indre arbeidsmodeller og senere utvikling

Parallelt med at barnet blir eldre settes erfaringer sammen og utvikles til indre modeller for samspill.

Ett av temaene i modellene er tillit. Gjennom samspillserfaringene utvikles en grunnleggende tillit eller manglende tillit til at omsorgsgiveren vil være der for dem. Disse erfaringene vil deretter utvikle seg til en holdning som barnet har i møte med den sosiale verden, og som det kan ha resten av livet¹.

Gjennom samspill, felles fokus, og senere samhandling og samtale om hendelser får barnet også tilbakemeldinger om hvordan det blir oppfattet av omsorgsgiveren, noe som får betydning for blant annet selvfølelse. Kombinert med observasjoner av omsorgsgiverens atferd og følelsesuttrykk, samt stadig større evne til å forutse hvilke mål omsorgsgiveren har, utvikles også barnets mentaliseringsevne.

Sosiale ferdigheter

I dette perspektivet blir det tydelig at omsorgsgivernes sensitivitet, tilgjengelighet, og stabilitet eller forutsigbarhet kan få stor innvirkning på barnet. Barn som vokser opp med omsorgsgivere som er skremmende eller skremte, som er opptatt av sitt, som er impulsive og lite flinke til å reparere samspillet, møter verden med dårligere sosiale ferdigheter, dårligere mentaliseringsevner og dårligere evne til å regulere seg selv, enn de som vokser opp med andre omsorgsgivere. Disse utfordringene kan vedvare resten av livet.

Kontrollerende barn

Noen barn «løser» problemene knyttet til desorganisert tilknytning ved å selv bli veldig kontrollerende når de kommer i 6 års alderen. Da har de en tendens til enten å bli dominerende og straffende, eller til å ta kontroll gjennom å selv gå inn i rollen som omsorgsgiver. I begge tilfeller kontrollerer de forelderens oppmerksomhet og går inn i roller som bidrar til skjevutvikling².

Når disse barna senere kommer i situasjoner der det er vanlig at systemet for tilknytning blir aktivert, blir disse barna ”oppløst” og fremstår usammenhengende, fordi evnen til nærhet og tilknytning ikke er utviklet. Dette utgjør en sterk sårbarhetsfaktor i møte med potensielt traumatiske hendelser, og øker sannsynligheten for å reagere med dissosiasjon². Siden disse barna ofte også har utfordringer med følelsesregulering, mentalisering og sosial samspill, har de i tillegg en sårbarhet for å ”rote seg inn i negative relasjoner”.

Oppsummering

Dårlig samspill og en desorganisert tilknytning bidra til en større eller mindre skjevutvikling av hjernen, stressresponssystemet, mentaliseringsevnen, og evnen til å regulere seg selv. Personer med en slik utvikling har en sterk sårbarhet for å komme i potensielt traumatiske situasjoner, som de oftere håndterer med dissosiasjon. Når disse barna blir voksne og kommer i behandling har de gjerne gjentatte traumer og store problemer med å sette ord på egne opplevelser.

1. Brandtzæg, i., Smith, L. & Torsteinson, S. (2011). Mikroseparasjoner: Tilknytning og behandling. Oslo: Fagbokforlaget. [↩]
2. Liotti, G. (2004). Trauma, dissociation, and disorganized attachment: Three strands of a single braid. Psychotherapy: Theory, research, practice, training, 41(4), 472. [↩] [↩]