Konsekvenser: Hjernen og traumer
Traumatiske hendelser kan føre til fysiske endringer i hjernen. Det er derfor nyttig å sette seg inn i hvordan hjernen er bygd opp og fungerer ved frykt generelt og traumer spesielt.
I denne delen av kurset er nervesystemet sentralt. Hvis du ønsker en repetisjon av hvordan nervesystemet er bygd opp, kan du klikke deg inn på kilder til fordypning
Menneskehjernen har utviklet seg gjennom millioner av år. Dette har ført til at forskjellige deler av hjernen har svært mange forbindelser med hverandre. Samtidig kommer utviklingen til uttrykk ved at hjernen er hierarkisk (nivådelt), og ulike deler av hjernen har ulike funksjoner.
Grovt sett kan hjernen deles i tre deler eller områder. På bildet er disse markert med ulike farger:
Den røde delen av hjernen har funksjoner vi mennesker har felles med dyr som ligger mye lavere i utviklingskjeden, slik som reptiler.
Her er lillehjernen som er viktig for bevegelse, og hjernestammen som regulerer mange grunnleggende funksjoner som søvn, pust, våkenhet og så videre.
Den grønne delen av hjernen kalles gjerne det limbiske system. Her ligger andre relativt grunnleggende funksjoner, som regulering av matinntak og hormonregulering.
Denne delen inneholder med andre ord funksjoner vi har felles med dyr som ligger litt høyere i utviklingskjeden, som for eksempel hunder og katter. Her har også de fleste følelsene sitt hovedsete.
Den blå delen kan man kalle tenkehjernen. Særlig i de fremre delene, til venstre på tegningen, ligger sentre som er viktig ved blant annet problemløsning, språk, prioritering og styring av impulser, men også evne til å forestille seg hva andre tenker og føler.
Funksjonene her deler vi ikke på samme måte med andre dyr.
Hjernens fungering
Nesten hele hjernen er involvert eller aktivert, både når den skal bearbeide informasjon her og nå, og når den skal lagre informasjon.
Sanseinformasjon fra verden rundt oss sendes da inn til thalamus (den mørkegrønne delen i midten på tegningen), som videresender informasjonen til resten av hjernen. Den er et slags sentralbord. Blant annet sender den informasjon til den lyseblå figuren, hippocampus, for det man kan kalle hovedarkivering. Litt avhengig av hva som er fremtredende her og nå, for eksempel lukt, smerte, bevegelse så kan også andre spesifikke deler av hjernen være spesielt viktige. For eksempel er lillehjernen viktig for å kunne sykle.
Også når vi er redde kommer signalene inn til thalamus først. Hvis thalamus registrerer noe som er skremmende så sender den signaler videre til amygdala, som er den runde lilla strukturen på bildet.
Røykvarsleren
Amygdala er i denne sammenhengen røykvarsleren som setter i gang kroppens alarmfunksjoner. Den sender nervesignaler til ulike deler av kroppen som sammen med hormoner fører til høyere puls, økt svette og generelt økt aktivering i kroppen.
Amygdala reagerer umiddelbart når vi opplever fare, fordi den har lagret skremmende minner slik at vi senere raskt skal kunne beskytte oss i lignende situasjoner. Den kan derfor sette i gang fysiske reaksjoner før vi har rukket å tenke gjennomsituasjonen.
Hvis situasjonen egentlig ikke er farlig, eller hvis situasjonen har begrenset varighet, vil som regel hippocampus gripe inn og bremse amygdala. Det kan den gjøre fordi den inneholder koplinger til mange forskjellige minner og har tilgang til mer nyansert informasjon enn amygdala. Hippocampus er også viktig som første etappe mot å forme en tanke om hva som skjer, og til å se én hendelse i sammenheng med andre.
Eksempel:
La oss si man er ute og kjører bil og får en liten og uventet skrens med bilen. Da kjenner man gjerne hjertebank og raskere puls og trenger kanskje litt tid for å roe ned kroppen før man kan kjøre videre. Da har amygdala satt i gang beredskapen, og hippocampus roer ned.
Hjernen i alarmberedskap
Hvis hendelsen er skremmende nok og amygdala setter kroppen i sterk alarmberedskap, blir forbindelsen mellom amygdala og tenkehjernen veldig mye dårligere1. Da mister også hippocampus sin korrigerende funksjon, og det hjernen prosesserer lagres ikke integrert med andre minner. Hvis dette først har skjedd, blir minnet vanskeligere å gjenhente og håndtere. Da skal det lite til før minnene utløses og kroppen reagerer som om faren fremdeles er til stede, selv om den kan være over.
Personer som har type I traumer har en hjerne og en kropp som er i alarmmodus veldig ofte, og mellom de gangene så roer ikke kroppen seg helt ned. Kroppen og hjernen er ofte i en lavere, men konstant spenning, og er vaktsom overfor nye ting som kan skje.
Siden hjernen er hierarkisk så bearbeider vanligvis ”høyere deler” av hjernen informasjon som kommer fra ”lavere deler”. De høyerestående funksjonene kan overstyre de laverestående. Innebygd i den hierarkiske organiseringen ligger det samtidig en mulighet for at de “lavere delene” (den røde og grønne delen) kan overta kontrollen. Sagt på en annen måte kan “kropp og følelser ofte overstyre fornuften”. Dette skjer både under situasjoner preget av frykt, og ved minner om situasjoner med sterk frykt.
Spørsmål
- Hvilke skadevirkninger tenker du traumer kan ha på samspillet mellom de ulike delene av hjernen?
- Hvilke konsekvenser kan dette få for en som er traumatisert?
- Shin, L. M., Rauch, S. L., & Pitman, R. K. (2006). Amygdala, medial prefrontal cortex, and hippocampal function in PTSD. Annals of the New York Academy of Sciences, 1071, 67-79. [↩]