Tilknytning: Generasjonsperspektivet

Traumer hos omsorgsgivere kan påvirke barnet .

Som vi har sett er samspillet mellom omsorgsgiver og barn av stor betydning for barnets utvikling¹,²,³,⁴.

Trickett, Noll og Putnam⁵ har gjort en langsgående studie av to grupper jenter mellom 6 og 16 år. Den ene gruppen besto av jenter som hadde vært utsatt for seksuelle overgrep. Den andre gruppen besto av jenter som ikke hadde vært utsatt for overgrep. Trickett, Noll og Putnam⁵ intervjuet i tillegg jentenes mødre, og senere jentenes barn.

De fant at 45 prosent av mødrene til de utsatte jentene hadde selv vært utsatt for overgrep, mens 16 prosent av mødrene til de ikke-utsatte jentene hadde vært utsatt for overgrep.

Mødrene til de utsatte

De mødrene som selv hadde vært utsatt, hadde oftere opplevd fysisk og følelsesmessig mishandling av sine egne foreldre, flere flyttinger i løpet av barndommen, lavere følelsesmessig støtte fra sine familier, og dypere depresjon⁵.

Mødrene til de jentene som hadde vært utsatt for overgrep, uavhengig av om de selv hadde vært utsatt, rapporterte mer angst, dårligere samhold i familien, og høyere stress i forbindelse med vold og alkoholproblemer i familien, enn mødrene til de som ikke hadde vært utsatt. Lignende funn har man også fra andre studier⁶,⁷.

Da jentene ble voksne fant Trickett, Noll og Putnam⁵ på samme måte en høyere andel av potensielt traumatiserende hendelser og tegn på problemer, for eksempel kontakt med barnevernet, blant barna til de utsatte jentene.

Kompleks sammenheng

Selv om det er en sammenheng mellom omsorgsgiveres traumeutsatthet, omsorgskompetanse og skjevutvikling hos barn, er sammenhengen kompleks. Man har for eksempel ikke klart å finne en  direkte forbindelse mellom mødres utsatthet og døtres lidelse⁸,⁵. Likevel mener flere at dissosiasjon hos omsorgsgiver øker sannsynligheten for desorganisert tilknytning og senere traumer hos barnet⁹,⁵. Dette henger igjen sammen med omsorgsgivernes oppvekst og kommer til uttrykk i hvor reflekterte de er når de forteller sin egen historie.

Omsorgsgivernes tilknytningshistorie

Adult Attachment Intervju (AAI)¹⁰ er et systematisk intervju som brukes for å kartlegge omsorgsgivernes tilknytningshistorie. Dersom fortellingen om egen oppvekst er rigid usammenhengende eller springende kan den være ubearbeidet og preget av idyllisering eller benekting. En sammenhengende, nyansert og detaljert fortelling vitner om et reflektert forhold til egne erfaringer og en evne til også å integrere det som har vært vanskelig.

Dersom man skal vurdere hvordan foreldres belastende barndomserfaringer virker inn på neste generasjon handler det altså ikke så mye om å høre på hva men heller hvordan de forteller når de ser tilbake. Det er nærliggende å anta at  bearbeiding av traumatiske erfaringer enten i eller utenfor terapi rommet er viktig bidrag for å bryte den traumerealterte sosiale arven.

1. Liotti, G. (2004). Trauma, dissociation, and disorganized attachment: Three strands of a single braid. Psychotherapy: Theory, research, practice, training, 41(4), 472. [↩]
2. Lyons-Ruth, K., Dutra, L., Schuder, M. R., & Bianchi, I. (2006). From infant attachment disorganization to adult dissociation: relational adaptations or traumatic experiences? Psychiatric Clinics of North America, 29(1), 63-86. [↩]
3. Tronick, E. Z., & Weinberg, M. K. (1999). Depressed mothers and infants: Failure to form dyadic states of consciousness. I L. Murray & P.J. Cooper (red). Postpartum depression and child development.(s 54–81). New York: Guilford Press. [↩]
4. Main, M., & Hesse, E. (1990). Parents’ unresolved traumatic experiences are related to infant disorganized attachment status: Is frightened and/or frightening parental behavior the linking mechanism? I M.T. Greenberg,  D. Cicchetti & E. M. Cummings, E. Mark (red) (1990). Attachment in the preschool years: Theory, research, and intervention. The John D. and Catherine T. MacArthur Foundation series on mental health and development. (s. 161-182). Chicago: University of Chicago Press. [↩]
5. Trickett, P. K., Noll, J. G. & Putnam F. W. (2011). The impact of sexual abuse on female develpoment: Lessions from a multigenerational, longitudinal research study. Development and Psychopathology 23 (2011), 453-476. [↩] [↩] [↩] [↩] [↩] [↩]
6. McCloskey, K. A., & Bailey, J. A. (2000). The ingergenerational transmission of risk for child sexual abuse. Journal of Interpersonal Violence, 15, 1019–1035. [↩]
7. Ogawa, J. R., Sroufe, L., Weinfield, N. S., Carlson, E. A., & Egeland, B. (1997). Development and the fragmented self: Longitudinal study of dissociative symptomatology in a nonclinical sample. Development and psychopathology, 9(04), 855-879. [↩]
8. Madigan, S., Bakermans-Kranenburg, M. J., Van Ijzendoorn, M. H., Moran, G., Pederson, D. R., & Benoit, D. (2006). Unresolved states of mind, anomalous parental behavior, and disorganized attachment: A review and meta-analysis of a transmission gap. Attachment & human development, 8(2), 89-111. [↩]
9. Lyons-Ruth, K., Dutra, L., Schuder, M. R., & Bianchi, I. (2006). From infant attachment disorganization to adult dissociation: relational adaptations or traumatic experiences? Psychiatric Clinics of North America, 29(1), 63-86. [↩]
10. Main, M., Hesse, E., & Goldwyn, R. (2008). Studying differences in language usage in recounting attachment history: An introduction to the AAI. I H. Steele & M. Steele (red). Clinical applications of the Adult Attachment Interview (s. 31-68). New York: Guilford Press. [↩]