Konsekvenser: Dissosiative symptomer

Dissosiasjon er tett forbundet med traumer.

Dissosiasjon betyr ”oppdeling” eller ”manglende sammenheng”. Begrepet er tett forbundet med traumer. Dissosiasjon er noe omstridt og det hersker ulike forståelser av hva begrepet omfatter innen ulike fagmiljø¹.

I utgangspunket kan man anse dissosiasjon som en normalreaksjon som inntrer dersom en person utsettes for en traumatisk hendelse. Dersom hendelsen er så overveldende og ekstrem at vedkommende ikke er i stand til å tåle å ta inn over seg frykten og det som skjer, vil hjernen og kroppen sammen utføre den automatiske beskyttelsesreaksjonen vi kaller dissosiasjon².

Beskyttelse

Under en overveldende hendelse kan ulike sanseinntrykk, slik som syn-, hørsel-, lukt-, smak- og hudsans splittes opp. For å få en forståelse av hva som skjer, kan en tenke seg at summen av inntrykk blir for mye å håndtere for kropp og hjerne ((Griffin, M. G., Resick, P. A., & Mechanic, M. B. (1997). Objective assessment of peritraumatic dissociation: Psychophysiological indicators. American Journal of Psychiatry, 154(8), 1081-1088.)). Strategien som hjernen da bruker for å skape avstand og lavere intensitet, er at den ”porsjonerer” inntrykkene. Rent fysisk skjer prosessene vi beskrev under overskriftene hjernen og traumer og fryktresponser.

Konsekvensene er at minnet om hendelsen blir oppsplittet og lagres som løserevne sanseinntrykk. Siden hendelsen ikke er lagret i hukommelsen som et hele, har ofte traumatiserte mennesker problemer med å huske helt eller delvis det traumatiske som skjedde³.

Den kortsiktige gevinsten er at man det meste av tiden kan bli forskånet fra å huske og føle alle grufulle detaljer ved en hendelse og har mindre frykt og angst. Dissosiasjon kan derfor i denne sammenheng betraktes som en beskyttelse mot å bli overveldet og gå i stykker av smertefulle og uhåndterlige opplevelser⁴.

Problem

Problemet med dissosiasjon er at minnene ikke alltid knyttes sammen av seg selv, til tross for at faren er over og man er i sikkerhet. I tillegg har personen begynt å håndtere visse situasjoner eller sanseinntrykk på en bestemt måte. Dette har særlig to konsekvenser.

1. For det første kan hendelser eller sanseinntrykk som ligner den opprinnelige hendelsen utløse, eller trigge, en opplevelse av å være tilbake i en farefull og truende hendelse. For en person som er blitt voldtatt kan for eksempel lukten av samme parfyme som overgriperen brukte gi en gjenopplevelse av voldtekten. For en som mistet sin mann i et dramatisk dødsfall, kan synet av mannens arbeidsplass være nok til å utløse minnene.
2. For det andre kan personen, parallelt med gjenopplevelsen, reagere fysisk og atferdsmessig på samme måte som under den opprinnelige hendelsen. Denne måten å reagere på, når det ikke er en reell trussel til stede, er helt klart uhensiktsmessig og kan skape ulike grader av problemer⁵.

Opplevelse

Hvordan de enkelte opplever dissosiasjonen varierer veldig, og beskrivelsene varierer også etter hvordan en definerer dissosiasjon.

Dissosiasjon under en traumatisk hendelse kalles gjerne peritraumatisk dissosiasjon, og innebærer ofte at verden oppleves som fjern, uvirkelig, «som på film». At man har en type avstand til det som skjer. Som om det som skjer ikke gjelder en selv. Dette kalles ofte derealisasjon. I sammenheng med dette opptrer ofte et annet fenomen der en ikke har kontakt med egen kropp, har en nummenhetsfølelse, eller at det er som om noen andre styrer kroppen og en selv «bare er passasjer»³. Dette kalles ofte depersonalisasjon.

Dissosiasjon i etterkant av et traume kan blant annet opptre i form av flashbacks, noe som ofte vil si en intens opplevelse av angst gjerne kombinert med en sterk følelse av hjelpeløshet. Dissosiasjon kan imidlertid også komme i form av de ulike  fryktresponsene sammen med relaterte følelser⁵,⁶.

1. van der Hart, O., van Ochten, J. M., van Son, M. J., Steele, K., & Lensvelt-Mulders, G. (2008). Relations among peritraumatic dissociation and posttraumatic stress: a critical review. Journal of Trauma & Dissociation, 9(4), 481-505. [↩]
2. van der Kolk, B. A., & Fisler, R. (1995). Dissociation and the fragmentary nature of traumatic memories: Overview and exploratory study. Journal of traumatic stress, 8(4), 505-525. [↩]
3. Holmes, E. A., Brewin, C. R., & Hennessy, R. G. (2004). Trauma films, information processing, and intrusive memory development. Journal of Experimental Psychology: General, 133(1), 3-22. [↩] [↩]
4. Griffin, M. G., Resick, P. A., & Mechanic, M. B. (1997). Objective assessment of peritraumatic dissociation: Psychophysiological indicators. American Journal of Psychiatry, 154(8), 1081-1088. [↩]
5. Bovin, M. J., & Marx, B. P. (2010). The Importance of the Peritraumatic Experience in Defining Traumatic Stress. Psychological Bulletin, 137(1). [↩] [↩]
6. Nijenhuis, E. R., & Van der Hart, O. (2011). Dissociation in trauma: A new definition and comparison with previous formulations. Journal of Trauma & Dissociation, 12(4), 416-445. [↩]