Tilknytning: Personlighetsutvikling

Utrygg tilknytning kan ha stor påvirkning på utviklingen av personlighet.

Personlighet er en persons vedvarende mønster av tanker, følelser, følelsesregulering, motivasjon og mellommenneskelig fungering¹. Personligheten omfatter derfor de fleste vedvarende egenskapene til en person.

De første leveårene utvikles personligheten gjennom tilknytningsrelasjoner i samspill med andre. Personlighetsutvikling var også utgangspunktet for Bowlbys arbeid med tilknytning, og på mange måter kan tilknytningsteori ses på som en teori om personlighetsutvikling².

Under gode betingelser med tilstrekkelig omsorg skjer en naturlig utvikling av personligheten. Den samme utviklingen danner også grunnlaget for selv – opplevelse og selv – forståelse. En normal utvikling gjør barnet i stand til å forstå at ”det er jeg som opplever dette” og ”jeg som gjør dette”, og at dette skiller seg fra andres oppfatninger².

Ved overgrep og utilstrekkelig omsorg har ikke barnet de samme mulighetene for utvikling av positiv selvopplevelse og personlighet. Det grunnleggende behovet for selvbekreftelse og tilbakemeldinger på at man er et eget selv og har en egen verdi, blir rammet. De indre modellene for sosial samspill kan også skjevutvikles²,³. Det er kanskje derfor ikke så merkelig hvis disse barna i voksen alder får de relasjonelle problemene man ofte ser ved personlighetsforstyrrelser⁴.

Utrygg tilknytning og personlighetsforstyrrelser

En del studier viser sammenheng mellom antisosial, narsissistisk og dramatiserende personlighetsforstyrrelse og organisert utrygg tilknytning⁴,³,⁵. Nærmere bestemt har personer med disse personlighetsforstyrrelsene store utfordringer med å håndtere adskillelse fra det de oppfatter som nære personer samtidig som de synes de å ha et bilde av andre som utilgjengelige for nær kontakt³.

Mens personer med antisosial personlighetsforstyrrelse ofte ser på følelser og nærhet som en svakhet, og har lært at «jeg må ha kontroll ellers vil andre utnytte meg», så bærer narsissistene med seg en intens usikkerhet⁵. Narsissistene har lært at «hvis du gjør det bra vil andre beundre deg», men bortsett fra å heve seg over andre har de få strategier til å håndtere usikkerheten⁵. Dramatiserende personer har lært at «hvis du gjør som andre vil, så gir de deg oppmerksomhet». De bruker derfor mye energi på å få oppmerksomhet fra andre⁵.

Desorganisert tilknytning og personlighetsforstyrrelser

Desorganisert tilknytning er antatt å ligge til grunn for flere alvorlige tilstander innen psykisk helsevern, og har av flere blitt knyttet til emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse ((Lyddon, W. J., & Sherry, A. (2001). Developmental personality styles: An attachment theory conceptualization of personality disorders. Journal of Counseling & Development, 79(4), 405-414.)), ((Fonagy, P., Gyorgy, P., Jurist, E.L. &Target, M. (red). (2004). Affect regulation, mentalization and the development of the self. London: Karnac books.)), ((Liotti, G., & Gumley, A. (2008). An attachment perspective on schizophrenia: The role of disorganized attachment, dissociation and mentalization. Psychosis, trauma and dissociation: Emerging perspectives on severe psychopathology, 117-133.)).

Personer med emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse veksler ofte mellom ekstrem nærhet og ekstrem avstand til andre, samt ulike tilknytningsstiler. ((Lyddon, W. J., & Sherry, A. (2001). Developmental personality styles: An attachment theory conceptualization of personality disorders. Journal of Counseling & Development, 79(4), 405-414.)). Mange med emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse rapporterer om traumer i barneår⁵,⁶,⁷, men enkelte teoretikere mener at neglekt og mangelen på alternative tilknytningspersoner er minst like viktig for utviklingen av lidelsen⁸.

Dissosiativ identitetsforstyrrelse

Mens definisjonen av personlighet i stor grad er knyttet til hvordan andre oppfatter en person, er identitet i større grad relatert til hva en selv oppfatter som typisk eller ekte hos seg selv. Dissosiativ identitetsforstyrrelse kan derfor forstås som en oppdeling av selvet. Personer med dissosiativ identitetsforstyrrelse har en strukturell dissosiasjon der flere deler styrer dagliglivets fungering, og flere har antatt at denne lidelsen henger sammen med desorganisert tilknytning⁹,¹⁰.

I det formelle diagnosesystemet i Norge, ICD-10, kalles dissosiativ identitetsforstyrrelse for «multippel personlighetsforstyrrelse». Det er likevel to hovedforskjeller mellom dissosiativ identitetsforstyrrelse og andre personlighetsforstyrrelser:

• Selv om de fleste med personlighetsforstyrrelser kan sies å ha problemer relatert til identitet og selvet, er det bare ved dissosiativ identitetsforstyrrelse at personen kan sies å ha flere personligheter.
• Personer med dissosiativ identitetsforstyrrelse har større hukommelsesproblemer enn det som kan forklares av vanlig glemsomhet. Dette er ikke tilfellet ved personlighetsforstyrrelser.

1. Westen, D., Nakash, O., Thomas, C., & Bradley, R. (2006). Clinical assessment of attachment patterns and personality disorder in adolescents and adults. Journal of consulting and clinical psychology, 74(6), 1065. [↩]
2. Bowlby, J. (1959/2008). Attachment and loss: Attachment. Second edition. New York: Basic Books. [↩] [↩] [↩]
3. Bender, D. S., Farber, B. A., & Geller, J. D. (2001). Cluster B personality traits and attachment. Journal of the American Academy of Psychoanalysis and Dynamic Psychiatry, 29(4), 551-563. [↩] [↩] [↩]
4. Westen, D., Nakash, O., Thomas, C., & Bradley, R. (2006). Clinical assessment of attachment patterns and personality disorder in adolescents and adults. Journal of consulting and clinical psychology, 74(6), 1065. [↩] [↩]
5. Lyddon, W. J., & Sherry, A. (2001). Developmental personality styles: An attachment theory conceptualization of personality disorders. Journal of Counseling & Development, 79(4), 405-414. [↩] [↩] [↩] [↩] [↩]
6. Herman, J.L., Perry, C. & van der Kolk, B.A. (1989). Childhood trauma in borderline personality disorder. Am J Psychiatry, 1, 46. [↩]
7. Sar, V., Akyuz, G., Kugu, N., Ozturk, E., & Ertem-Vehid, H. (2006). Axis I dissociative disorder comorbidity in borderline personality disorder and reports of childhood trauma. Journal of Clinical Psychiatry, 67(10), 1583-1590. [↩]
8. Sabo, A.N. (1997). Etiological Significance of Associations Between Childhood Trauma and Borderline Personality Disorder: Conceptual and Clinical Implications. Journal of Personality Disorders, 11(1),  50-70. [↩]
9. Nijenhuis, E., van der Hart, O., & Steele, K. (2010). Trauma-related structural dissociation of the personality. The Journal for Neurocognitive Research, 52, 1-23 [↩]
10. Liotti, G. (2004). Trauma, dissociation, and disorganized attachment: Three strands of a single braid. Psychotherapy: Theory, research, practice, training, 41(4), 472. [↩]