Faser eller mønster i krisereaksjoner
I eldre litteratur om kriser presenteres ofte stadie- eller faseorienterte modeller for krisereaksjoner. Nyere forskning har stilt spørsmålstegn ved disse.
I Norge har sannsynligvis Cullbergs krise-modell ((Cullberg, J. (1975). Kris och utveckling. Stockholm: Natur och kultur.)) vært den mest populære. Modellen inneholder fire faser eller stadier som han kalte sjokkfasen, reaksjonsfasen, bearbeidingsfasen og nyorienteringsfasen. Siden denne og andre modeller påvirker hvordan vi møter mennesker i krise er det viktig at man er klar over hvilke problemer som er knyttet til modellene.
Ett av problemene er at de har blitt brukt unyansert. De samme modellene har blitt brukt for å beskrive alt fra sorgreaksjoner, til reaksjoner på andre psykososiale belastninger, og reaksjoner på potensielt traumatiske hendelser.
Et annet problem er at de har liten støtte fra forskning. Forskningen på sorg de siste 30 årene har vist at sorg varierer mye fra person til person, og at kun de færreste går gjennom stadiene i rekkefølge ((Wortman, C. B., & Boerner, K. (2011). Beyond the myths of coping with loss: Prevailing assumptions versus scientific evidence. HS Friedman. The Oxford Handbook of Health Psychology. New York: Oxford University Press, Inc, 438-476.)). Videre viser forskningen at det er få som har betydelige sorgreaksjoner. Latter og smil er sunne reaksjoner også etter dødsfall, og for personer med normale sorgprosesser kan sorgterapi gjøre mer skade enn nytte ((Bonanno, G. A. (2004). Loss, trauma, and human resilience: have we underestimated the human capacity to thrive after extremely aversive events? American psychologist, 59, 20-28.)). Vi skal se nærmere på forskningen Bonanno og Mancini ((Bonanno, G. A., & Mancini, A. D. (2008). The human capacity to thrive in the face of potential trauma. Pediatrics, 121, 369-375.)) har gjort på potensielt traumatiske hendelser.
Bonanno og Mancini ((Bonanno, G. A., & Mancini, A. D. (2008). The human capacity to thrive in the face of potential trauma. Pediatrics, 121, 369-375)) har forsøkt å kartlegge hvordan reaksjoner på potensielt traumatiske hendelser faktisk ser ut. De har kommet frem til at man kan gruppere krisereaksjoner i fire forskjellige mønstre (se figur 2):
- Et kronisk dysfunksjonelt mønster
- Et mønster med forsinkede reaksjoner
- Et bedringsmønster
- Et mønster med resiliens