Rehabilitering

Målet for elementet om rehabilitering er å hjelpe pasienten til å videreutvikle et liv som ikke er dominert av traumer. Elementet er preget av å forsone seg med og ta innover seg det som har vært, utvikle sider av seg selv som har stagnert på grunn av traumene, samt planlegge for fremtiden.

Behandlingen går over til handle om rehabilitering når pasientens symptomer har minsket relativt systematisk over tid. I denne fasen styrkes kunnskapen og ferdighetene pasienten har tilegnet seg fra tidligere i behandlingen, slik at de kan brukes på en fleksibel og hensiktsmessig måte i ulike sammenhenger¹.

Gjennom behandlingen og de nye ferdighetene har pasienten et annet grunnlag for å gjøre nye valg. Pasienten kan derfor starte eller gjenoppta aktiviteter som den ikke mestret før behandlingen². Dette kan være fritidsaktiviteter, etablering av vennskap og kjærlighetsforhold, arbeid eller skole³.

Ved traumer i ellers trygge liv vil dette være en fase der pasienten «gjenopptar livet» i den grad det er mulig. Ved gjentatte og vedvarende traumer, eventuelt kombinert med krig, tar denne fasen som regel mye lengre tid fordi pasienten må lære seg ting den ikke kan².

Vanskelig hverdag

En del personer med type II traumer har ikke de samme voksen-erfaringene som de fleste andre har. Dette gjør livet utfordrende. Nedenfor har vi nevnt relasjoner som et eksempel, men utfordringene kan være knyttet til en rekke livsområder.

Det kan være vanskelig for pasienten å ha tillit til personer utenfor hjelpeapparatet. Dette fordi pasienten ikke har erfaring med dette. Pasienten kan ikke stole blindt på andre, samtidig som den heller ikke kan møte andre med ren mistillit. Det er derfor vanskelig å vite hvordan man går frem for å bli venner. Hvis pasienten finner noen den kunne tenke seg å gradvis knytte seg til, kan det være vanskelig å regulere seg selv som en part i en relasjon. Når skal man si i fra om at man er uenig i noe? Når er det lov å bli sint på den andre? Hvis den andre er irritert, vil den likevel være venn eller kjæreste? Hvordan kan jeg vite at jeg kan stole på den andre?

Relasjoner, spesielt intime relasjoner, inneholder mange kilder til misforståelser. Relasjoner krever derfor bevissthet om egne grenser, fleksibilitet og evne til å reflektere fremfor reagere. Nære relasjoner fordrer også evne til å reparere relasjonen dersom forholdet blir skadet⁴. Alle disse momentene bygger igjen på kontakt med egne ønsker og behov, en oppfattelse av rettigheter og en opplevelse av trygghet⁵. På grunn av hvor komplekst forholdet til andre er bør pasienten derfor oppfordres til å gå inn i sosiale og vennskapelige relasjoner, før seksuelle relasjoner⁴.

I krevende situasjoner, som for eksempel under en krangel, dukker det gjerne opp nye minner om traumatiske hendelser eller nye aspekter ved de traumatiske erfaringene⁶. Dette kan føre til at pasienten blir destabilisert og må gjøre bruk av ferdigheter fra stabilisering og nye runder med bearbeiding. Rehabilitering innebærer derfor støtte samtidig som pasienten utfordres til å tenke og handle på nye måter. Det ideelle er at dette skjer innenfor men gjerne ved yttergrensene til toleransevinduet⁶.

Tap og sorg

Traumer, spesielt relasjonstraumer, innebærer ofte en opplevelse av å ha mistet hele eller deler av seg selv. Dette kan medføre tap av egenverdi, kontakt med egen kropp, kontroll, tillit til andre, samt den grunnleggende oppfattelsen at verden er et bra sted å være. I tillegg opplever mange tap av relasjoner².

Følelsene av tap og sorg utløses ofte i forbindelse med bearbeiding av traumer, men i møte med positive opplevelser blir de gjerne ekstra tydelige. I slike situasjoner kan traumet bli forstått på et nytt nivå, og pasienten kan også bli klar over hva den har mistet i sitt voksne liv på grunn av traumene⁴.

Når traumet blir forstått på dette nivået kan pasienten ofte reagere med sinne og frustrasjon, men også skam og forvirring over å ha slike «doble følelser»⁴. Sorg er en naturlig men smertefull prosess som tapper en for energi, noe som kan bidra til destabilisering. Samtidig kan den nye innsikten legge grunnlag for nye valg. Pasienten kan bli i stand til å sette andre grenser, avslutte nedbrytende relasjoner, oppsøke personer som gjør dem godt, og generelt velge ut fra egne ønsker og behov fremfor å tilfredsstille andre². Terapeuten kan spille en viktig rolle i sorgprosessen ved å være vitne til og hjelpe pasienten til å sette ord på smerten, samt prosessen den har gått og går gjennom⁴.

I tillegg til å sørge over det som er mistet, det pasienten ikke fikk, og det som ble tatt fra pasienten, kan sorgen også dreie seg om det pasienten ikke kommer til å få. Noen av dem som har blitt utsatt for grov svikt og overgrep fra foreldrene vil aldri få omsorgsfulle foreldre, eller omsorgsfulle besteforeldre for sine barn. De må forsone seg med at fremtiden vil være annerledes for dem enn for de fleste andre. Historien vil ikke nødvendigvis få en lykkelig slutt.

Glede

Under stabilisering ble det nevnt en rekke spørsmål man kan stille for å kartlegge pasientens kontakt med positive følelser. I elementet om rehabilitering kan dette arbeidet tas ett skritt videre. Terapeuten og pasienten kan sammen trene på å legge merke til positive følelser.

Nyttige spørsmål kan være hvor i kroppen den positive følelsen oppleves, hva pasienten gjør med følelsen, om pasienten nyter følelsen, eller om pasienten forsøker å unngå å kjenne etter og helst vil bli kvitt følelsen. Slike spørsmål kan også handle om hvordan pasienten vil fortelle andre om følelsen og hva pasienten gjør når den opplever følelsen. Etter hvert kan pasienten gradvis og bevisst oppsøke situasjoner som medfører velvære og positive opplevelser⁵.

Plan

I løpet av denne delen av behandlingen blir kontakten mellom hjelpeapparatet og pasienten gradvis sjeldnere. Man legger en plan for når pasienten skal komme tilbake for å oppfriske ferdigheter, og blir enige om ved hvilke utfordrende situasjoner pasienten skal ta kontakt. Man planlegger også hva pasienten skal gjøre hvis den kommer ut for et nytt traume eller får tilbakefall etter endt behandling¹.

1. Cloitre, M., Courtois, C.A., Ford, J.D., Green, B.L., Alexander, P., Briere, J., Herman, J.L., Lanius, R., Stolbach, B.C., Spinazzola, J., Van der Kolk, B.A., Van der Hart, O. (2012). The ISTSS Expert Consensus Treatment Guidelines for Complex PTSD in Adults. Hentet 13. September 2015. [↩] [↩]
2. Courtois, C. A., & Ford, J. D. (2013). Treatment of complex trauma: A sequenced, relationship-based approach. New York: Guilford Press. [↩] [↩] [↩] [↩]
3. Cloitre, M., Courtois, C.A., Ford, J.D., Green, B.L., Alexander, P., Briere, J., Herman, J.L., Lanius, R., Stolbach, B.C., Spinazzola, J., Van der Kolk, B.A., Van der Hart, O. (2012). The ISTSS Expert Consensus Treatment Guidelines for Complex PTSD in Adults. Hentet 13. September 2015. [↩]
4. Steele, K., van der Hart, O., & Nijenhuis, E. R. (2005). Phase-oriented treatment of structural dissociation in complex traumatization: Overcoming trauma-related phobias. Journal of Trauma & Dissociation, 6(3), 11-53. [↩] [↩] [↩] [↩] [↩]
5. Ogden, P., Minton, K. & Pain, C. (2006). Trauma and the Body: A Sensorimotor Approach to Psychotherapy. New York: WW Norton & Company. [↩] [↩]
6. Ogden, P., Minton, K. & Pain, C. (2006). Trauma and the Body: A Sensorimotor Approach to Psychotherapy. New York: WW Norton & Company. [↩] [↩]