Skam og skyld
Uforholdsmessig skyld og skam ses både ved type I traumer og type II traumer.
Enkelte studier peker likevel i retning av at gjentatte og vedvarende traumer, ofte i barneår, fører til større skam enn enkeltstående traumer1, ((Platt, M. (2014). Feelings of Shame and Dissociation in Survivors of High and Low Betrayal Traumas (Doktoravhandling, University of Oregon). Eugene (Oregon): University of Oregon.)). Vi vil derfor vektlegge arbeid med skyld ved type I traumer og arbeid med skam ved type II traumer.
Arbeid med skyld
Man kan dele inn skyld etter hva man har skyldfølelse for. I arbeid med uforholdsmessig skyld er det derfor nyttig å konkretisere situasjonene personen mener å ha skyld i, og spørre etter så mange detaljerte faktaopplysninger som mulig. For eksempel kan man spørre etter avstander i meter, tid i sekunder.
Noen ganger kan en slik detaljert gjennomgang være tilstrekkelig til at pasienten innser at den ikke kan ta på seg skylden for det som skjedde.
Andre ganger kan man basert på detaljene hjelpe pasienten til å se for seg situasjonen fra et annet perspektiv eller en annen persons ståsted2. Ved å forestille seg situasjonen fra dette andre perspektivet hender det at pasienten blir oppmerksom på ytterligere detaljer den ikke tidligere har lagt merke til. Slike detaljer kan endre oppfatningen av situasjonen. For eksempel kan det bli klart at føreren av en annen bil faktisk ikke så pasientens bil, eller at ved å gå en annen vei på Utøya så ville pasienten mistet livet.
Atle Dyregrov ved Senter for krisepsykologi har laget en film der han går gjennom nyttige spørsmål til personer med sterk skyldfølelse etter traumatiske hendelser. Filmen er rettet direkte mot personer utsatt for traumatiske hendelser, men kan også brukes av hjelpere som et utgangspunkt for samtale om skyld.
Skyld som beskyttelse
De som arbeider med traumatiserte mennesker må være oppmerksomme på at enkelte ganger kan skyldfølelsen egentlig handle om andre ting eller andre følelser.
Skyldfølelse kan være en effektiv strategi for å håndtere andre følelser som oppleves for vanskelige, fordi den lett kan overskygge andre følelser. Det kan for eksempel være enklere å ta på seg skylden for noe, fremfor å innse at andre har sviktet en.
I slike sammenhenger kan miljøpersonell gjøre en viktig jobb ved å «være tilstede» med pasienten i skyldfølelsen. Ved at pasienten får satt ord på sine opplevelser kan den bli klar over det skyldfølelsen dekker over, og den kan bli klar til å utforske nærmere hva skyldfølelsen inneholder og innebærer.
Arbeid med skam
Skam er en relasjonell følelse som bidrar til at vi trekker oss tilbake, setter grenser for oss selv, og på den måten bevarer sosiale bånd i situasjoner der vi har kommet i unåde3. Hos mange traumatiserte er imidlertid skammen blitt så stor at de er blitt helt tause og skammer seg syke4. Første steg i arbeidet med skam er derfor at miljøpersonalet tydelig signaliserer at de tåler skammen og skammens innhold, at miljøpersonalet har tenkt å stå ved pasientens side, og at skammen ikke er noe pasienten trenger å være alene om4.
Tilbakemeldinger om at pasienten ikke har noe å skamme seg over, hjelper ikke. Siden skammens vesen er avstand og beskyttelse mot å bli blottstilt, mens traumearbeid innebærer nærhet og åpenhet, ligger det i sakens kjerne at arbeid med skam krever tillit og ofte tar tid3.
Skam kan på samme måte som skyldfølelse fortrenge et hav av følelser og erkjennelser som pasienten hittil ikke har maktet å forholde seg til. Den vanskeligste, mest skremmende og skammeligste er gjerne følelsen av å ha sviktet seg selv. For «hvordan kan andre holde meg ut, når jeg ikke engang holder ut meg selv?». I et slikt perspektiv er det viktig å ikke miste av synet at hvis pasienten hadde hatt andre reelle alternativer, og kunne velge, så ville den valgt annerledes. Å svikte seg selv var en måte å klare seg på4. Samtidig kan skammen bli mindre ved at miljøpersonalet signaliserer at de tåler og holder ut pasienten, og at pasienten har verdi.
Momenter ved kollektiv skam
Kollektiv skam, for eksempel etter at en kvinne har blitt voldtatt, håndteres ofte ved at en ikke snakker om hendelsen i familien eller samfunnet5. Hvis en ikke snakker om overgrepene, kan en bevare æren, selv om ektemannen og familien kan tenke seg til hva som har skjedd. Dersom overgrepene blir eksplisitt kjent, kan familien kjenne press for å gjenopprette æren.
Det er viktig at helsepersonell er klar over at slike situasjoner kan bli farlige. I mange tilfeller kan kvinnen bli trygg nok til å dele overgrepserfaringene med behandler. På den måten kan hun få redusert noe av sin indre skamfølelse og bli møtt med et budskap om at store deler av verden plasserer skylden og skammen hos overgriperne. Dersom kvinnen vurderer å fortelle om overgrepene til sin mann eller familie, blir det viktig å foreta en vurdering av konsekvenser og risiko, samt sette inn eventuelle sikkerhetstiltak.
- Hagenaars, M. A., Fisch, I., & van Minnen, A. (2011). The effect of trauma onset and frequency on PTSD-associated symptoms. Journal of affective disorders, 132(1), 192-199. [↩]
- Ehlers, A., & Clark, D. M. (2000). A cognitive model of posttraumatic stress disorder. Behaviour research and therapy, 38(4), 319-345. [↩]
- Skårderud, F. (2001). Skammens stemmer-om taushet, veltalenhet og raseri i behandlingsrommet. Tidsskrift for Den norske lægeforening, 121(13), 1613-1617. [↩] [↩]
- Anstorp, T. (2014). Skam som motor I utvikling av traumelidelser. I T. Anstorp & K. Benum (Red.) Traumebehandling: Komplekse traumelidelser og dissosiasjon. Oslo: Universitetsforlaget. [↩] [↩] [↩]
- Opsal, J (2007). Skam – en psykisk eller sosial lidelse. Kulturelle og religiøse perspektiver. Synlig (sosial) skam eller usynlig (emosjonell) skam. Forelesning i Tromsø. [↩]