Momenter ved strukturell dissosiasjon

Det finnes  flere ulike tilnærminger for behandling av strukturell dissosiasjon¹,²,³,⁴,⁵,⁶,⁷. Her vil vi presentere noen momenter som vi ser som nyttige ved behandling av strukturell dissosiasjon.

De fleste terapeuter vil ha behov for langsgående utdanninger for å kunne gi god behandling til personer med strukturell dissosiasjon. Momentene blir derfor mer en introduksjon eller en «smakebit» på hva det kan innebære å arbeide med denne pasientgruppen.

En nøkkel i behandlingen av personer med strukturell dissosiasjon er «å snakke delenes språk»⁴,⁸. Dette innebærer først og fremst at terapeuten hele tiden må være bevisst på at alle delene av personligheten kan være til stedet hele tiden og observere hva som skjer¹. Vi snakker ikke med én tilstedeværende del, men mange. Terapeuten må derfor bruke et respektfullt språk som ikke bidrar til at konflikter og motsetninger mellom delene forsterkes. Dette er gjerne utfordrende, men i likhet med å kunne beherske andre språk, så krever dette øvelse.  

Helt konkret kan det å snakke delenes språk innebære at hvis pasienten sier «Jeg er ikke verdt noen ting», så kan terapeuten følge opp med «En del av deg opplever at du ikke er verdt noe». Eller hvis pasienten sier «Jeg hater meg selv», så kan terapeuten svare «Ja det er en del av deg som hater seg selv. Finnes det andre deler med andre synspunkter?», og så videre.

Det er imidlertid viktig å være oppmerksom på at pasienten ofte ikke opplever delene som deler av seg men heller som overveldende følelser, en kronisk forventning om fare eller mistillit, kroppslige sanseopplevelser eller mangel på slike, handlingsimpulser, eller stemmer¹,⁴. Det kan da være hjelpsomt å spørre pasienten om den kan være med på å se hva som skjer dersom man jobber ut fra antakelsen om at følelsen, den kroppslige opplevelsen, eller tanken er kommunikasjon fra en del. Gjennom det delene gjør prøver de å fortelle noe viktig.

En nysgjerrig og aksepterende holdning

Interesse og nysgjerrighet reduserer skam, regulerer aktivering og øker evnen til å fokusere frem i tid⁴. Det å fremme nysgjerrighet er derfor nyttig i traumebehandling. Nysgjerrighet er også forbundet med å finne ut av eller gi mening til det vi ikke forstår⁹. Hvis man kombinerer nysgjerrighet med aksept, legger man et godt grunnlag for integrasjon.

Delene som ressurser

Ved neglekt og misbruk blir et barns positive sider ignorert eller latterliggjort. Feil og mistak blir på sin side straffet hardt. Et negativt fokus kan derfor være triggende og truende for traumepasientene⁴, ((Fisher, J. (2014b). Behandling av oppsplittet personlighet etter kronisk traumatisering. I T. Anstorp & K. Benum (Red.), Traumebehandling: Komplekse traumelidelser og dissosiasjon, (s. 249-263). Oslo: Universitetsforlaget.)).

Hvis terapeuten jobber ut fra en forståelse av at hvert symptom, også de negative, er kommunikasjon fra en del, blir fokuset mer positivt. Vi kan forstå delen som en overlevelsesressurs, og atferden som en overlevelsesstrategi.

Ved «negative» følelser eller atferd så omformulerer derfor terapeuten dette til at det var en del som forsøkte å hjelpe, og prøver sammen med pasienten å finne denne delens gode intensjoner. Prøver for eksempel rusdelen å ta kontroll over følelser som tidligere ville ha vært selvdestruktive eller overveldende? Prøver selvmordsdelen å forsikre seg om at noe aldri skal skje igjen? Gjennom å forstå handlinger og reaksjoner på denne måten, øker pasientens bevissthet om at alle delene har sine ressurser som pasienten trenger.

1. Steele, K., van der Hart, O., & Nijenhuis, E. R. (2005). Phase-oriented treatment of structural dissociation in complex traumatization: Overcoming trauma-related phobias. Journal of Trauma & Dissociation, 6(3), 11-53. [↩] [↩] [↩]
2. Ogden, P., Minton, K. & Pain, C. (2006). Trauma and the Body: A Sensorimotor Approach to Psychotherapy. New York: WW Norton & Company. [↩]
3. Courtois, C. A., & Ford, J. D. (2013). Treatment of complex trauma: A sequenced, relationship-based approach. New York: Guilford Press. [↩]
4. Fisher, J. (2014a). Trauma and violence: Working with aggression, self-harm and suicidality. Foredrag i Oslo [↩] [↩] [↩] [↩] [↩]
5. Van der Kolk B. (2014) The body keeps the score: Brain, mind and body in the healing of trauma. New York: Viking Penguin [↩]
6. Boon, S., Steele, K., & van der Hart, O. (2011). Coping with trauma-related dissociation: Skills training for patients and therapists. WW Norton & Company. [↩]
7. Mosquera, D. (2015). Working with Voices and Hostile Parts of the Personality. Foredrag under Trauma, dissociation and psychosis – International conference, Kristiansand. [↩]
8. Fisher, J. (2014b). Behandling av oppsplittet personlighet etter kronisk traumatisering. I T. Anstorp & K. Benum (Red.), Traumebehandling: Komplekse traumelidelser og dissosiasjon, (s. 249-263). Oslo: Universitetsforlaget. [↩]
9. Loewenstein, G. (2007). Exotic Preferences: Behavioural Economics and Human Motivation.  New York: Oxford University Press. [↩]