Pårørende

Traumer rammer ikke bare den syke. De nærmeste pårørende blir også berørt. Samtidig kan «pårørende» også være årsaken til traumene eller vedlikeholde traumene. Det er derfor viktig å sjekke hvem pasienten betrakter som sine pårørende og ta vare på de som er en positiv støtte for pasienten.

Pårørende som utøver

Ved relasjonstraumer kan pårørende være de som har krenket og brutt ned. I slike tilfeller er ofte forholdet til den som har krenket fremdeles preget av tidligere overgrep. De som har kontakt med egen redsel kan for eksempel si: «Det er ingenting han kunne gjort for å ha kontakt med meg igjen. Jeg vil aldri se han igjen. Det er vanskelig når han ikke innrømmer det. Jeg vil ikke ha konfrontasjon med han, for jeg ønsker ikke se han. Jeg er redd han skal få overtak og si noe som kommer i hans favør»¹.

En som opplevde at moren deltok i overgrep fra stefar sa: «Jeg har kontakt med henne i dag, og hun har tatt mer ansvar for det hun gjorde mot meg. Jeg har gitt beskjed. Men hun mener det er min feil og at jeg var vanskelig»².

En som ble utsatt for vold fra sin far har forklart: «Som voksen konfronterte jeg ham to ganger med råskapen – begge gangene var de farlig feilslåtte. Den ene gangen måtte jeg flykte for at han ikke skulle gå til voldelig angrep på meg. Den andre gangen stakk han av – gråtende»³.

Ved krenkelser fra foreldre må helsepersonell være oppmerksomme på at pasienten kan ha et ambivalent forhold til den ikke-krenkende forelderen. Likevel er det ikke sikkert at denne forelderen vet alt som har skjedd, og det er ikke sjelden at også den ikke-krenkende forelderen har blitt preget av utøver², ((Langseth, M.J., Tjersland, O.A., Gulbrandsen, W., Jensen, T., Mossige, S. & Reichelt, S. (2006). Mor-datter-forholdet etter seksuelle overgrep: En analyse av et terapiforløp. Tidsskrift for Norsk Psykologforening, 43(10), 1012–1022.)).

De ovennevnte eksemplene illustrerer at traumeutsatte ønsker og tar ulik kontakt med pårørende, inkludert i de tilfellene der pårørende har vært utøver. Ofte kan en viktig del av behandlingen være å sortere i reaksjoner på pårørende sine handlinger⁴.

Som eksemplene også viser det ikke nødvendigvis gitt på forhånd hvilke reaksjoner pasienten vil møte ved kontakt. Det er derfor viktig at pasienten selv får definere hvem de anser som sine pårørende, at man sammen med pasienten forsøker å identifisere hvilke relasjoner som i dag er positive. Pasienter med relasjonstraumer må ikke presses til å ta kontakt med slektninger eller andre.

Voksne pårørende

Pårørende kan ofte føle avmakt hvis en av deres nærmeste opplever å bli rammet av en psykisk lidelse. Pårørende trenger derfor både å bli ivaretatt og involvert.

Ofte er det hensiktsmessig å invitere partner og andre nærstående for å informere om hvordan traumet eller traumene kan påvirke pasientens nåtidige fungering, hva man jobber med i behandlingen og hvordan det videre samarbeidet skal være. Det er også viktig å undersøke hva de pårørende har behov for. Noen ganger har pasienten vært syk i flere år, og de pårørende kan være svært slitne. Andre ganger kan fokuset rettes mot hvordan omgivelsene kan være til støtte for pasienten.

Det er laget et eget e-læringskurs kalt Pårørendeprogrammet som inneholder mye nyttig informasjon om hvordan man kan samarbeide med pårørende. Hovedvekten av fokuset i dette programmet er voksne pårørende.

Barn som pårørende

Pårørende kan også være barn. I følge Helsepersonelloven og Spesialisthelsetjenesteloven har helsepersonell plikt til å ivareta mindreårige barn som pårørende, og alle helseinstitusjoner skal ha barneansvarlig personell. Det finnes en egen veileder som beskriver hvilke forventninger man har til at helsepersonell ivaretar ansvaret for barna.

Det er viktig at barna blir fanget tidlig opp og at det blir satt i gang prosesser som setter barn og foreldre i stand til å mestre situasjonen når foreldre blir alvorlig syke. 

Miljøpersonale kan være involvert i arbeide med barn som pårørende i flere deler av et opphold ved en døgninstitusjon. Når pasienten er inne til forvernsamtale kan man orientere om helseinstitusjonens plikt til å identifisere, kartlegge og informere om foreldrenes sykdom. De utfordringer som en eventuell innleggelse vil føre med seg i forhold til barna kan også tas opp. Her kan man gjerne støtte seg til skriftlig materiale, for eksempel materiell utarbeidet av organisasjonen Voksne for barn

Ved innleggelse kan gjerne miljøpersonale ha ansvar for å kartlegge de barna som er under 18 år. Her kan man bruke kartleggingsskjema i samtalen med pasienten som en hjelp til å få med de punktene som er relevante. Her finner du et eksempel på et slikt skjema. Hver enkelt institusjon har ofte egne skjema som brukes lokalt.

Foreldresamtale

Under oppholdet kan miljøpersonale gjennomføre foreldresamtaler, familiesamtaler eller samtaler med barnet alene. Også her kan man støtte seg til kartleggingsskjema. I foreldresamtalen er et av temaene eventuelle utfordringer i hjemmesituasjonen og i hvilken grad pasienten opplever at barnets hverdag blir påvirket av foreldrenes situasjon.

Før man snakker med barna bør man ha en foreldresamtale. På denne måten kan samtalen med barna forberedes, og man kan avklare hvordan man skal gå frem i forhold til vanskelige tema. Vi må huske at i utgangspunktet er det et foreldreansvar å snakke med barna om sin sykdom. Miljøpersonalet skal bidra i samtalen, ikke overta. Foreldrene bør derfor være til stede under samtalen. Om ønskelig kan foreldrene forlate møtet i siste del hvis barna ønsker å ta opp noe uten foreldrene til stede.

I åpne avdelinger kan barn oppfordres til å komme på besøk. Det kan være en ide å ha faste dager for slike besøk, og egnede besøksrom med mulighet for privatliv bør være tilgjengelig. I denne fasen bør det gjøres vurderinger om det er grunn til bekymring for barnets situasjon og om behovet for å melde dette videre er nødvendig.

Ved utskrivelse kan det gjøres en evaluering om enheten har oppfylt sine forpliktelser i forhold til barn som pårørende. Også her kan kartleggingsskjema brukes. Det arbeidet som har vært gjort med barna bør også fremkomme i pasientens epikrise.

Det finnes også et eget e-læringskurs kalt Barn som pårørende, som i stor grad formidler barnets perspektiv på hvordan det er å ha en forelder som er psykisk syk. Kurset kommer inn på hvilken informasjon barnet trenger, og hvordan det kan bli i varetatt.  Kurset beskriver også viktigheten av å sjekke om foreldrene klarer å skjøtte sine roller som foreldre, og hva man skal gjøre hvis dette ikke er tilfelle.

1. Aasland, M.W. (2005). Hvordan hadde du det?  Incestutsattes beretninger om samvær med overgriper (Rapport 08/2005). Oslo: Redd barna. [↩]
2. Aasland, M.W. (2005). Hvordan hadde du det?  Incestutsattes beretninger om samvær med overgriper (Rapport 08/2005). Oslo: Redd barna. [↩] [↩]
3. Hammerlin, Y. (2011). Et liv i vold – selvopplevde erfaringer fra å vokse opp i en ekstremt voldelig og totalitær familie. I R. Talseth & B. Bratvold (Red.), Barn i Norge 2011: Vold og traumer. Oslo: Organisasjonen voksne for barn (s.22-41). [↩]
4. Langseth, M.J., Tjersland, O.A., Gulbrandsen, W., Jensen, T., Mossige, S. & Reichelt, S. (2006). Mor-datter-forholdet etter seksuelle overgrep: En analyse av et terapiforløp. Tidsskrift for Norsk Psykologforening, 43(10), 1012–1022. [↩]