Faseorientert oppfølging: Generelt

Behandling av traumepasienter må være helhetlig og tilpasset den enkelte pasient.

Helhetlig behandling

Pasienter med relasjonstraumer kan ha gjentatte erfaringer med at deres behov blir oversett og overkjørt. Dette krever at terapeuter er oppmerksomme på denne pasientgruppens behov. I tillegg må terapeuter ved traumebehandling ha et spesifikt fokus på samarbeid. Pasienter med alvorlige traumer har sjelden mental kapasitet til å være sin egen koordinator. Dermed må terapeutene ha tett oppfølging av pasientene og påse at pasientene får den hjelpen de trenger, deriblant praktisk hjelp. I noen sammenhenger kan det etter avtale med pasienten være viktig å for eksempel bistå med psykoedukasjon til andre tjenesteytere eller pårørende. Andre ganger bør man bygge opp et nettverk av tjenester. Behandlingsapparatet kan også bli klar over at pasienten har behov for fysisk helsehjelp. I alle tilfeller er det viktig at terapeuten medvirker til en helhetlig behandlingskjede.

Kultur

Kulturens betydning for forståelse av sykdom og helse

Kultur er en helt sentral dimensjon ved oss mennesker. Det er ikke noe man kan ha mer eller mindre av, eller noe som de andre har. Tvert i mot dreier kultur seg om det som gjør mennesker til nettopp mennesker. Kulturforståelse handler ikke om å forstå de andre, men om å forstå oss selv og de andre i samspill med hverandre¹.

Kultur er et begrep med mange definisjoner og dreier seg om et nettverk av mening som mennesker spinner rundt seg². Å forstå kultur blir dermed å fortolke det meningsinnholdet som både ligger i språklig og ikke-språklig kommunikasjon.

Kulturelle verdier og praksiser er sentrale i menneskers liv og hverdag. Det vi tenker, føler og gjør, er preget av den kulturelle sammenhengen vi eksisterer innenfor. Den kulturelle sammenhengen preger også måten vi forstår og fortolker andre mennesker, deres væremåte og ytringer på. For å forstå mennesker som har kulturelle referanserammer som er forskjellige fra våre egne, er det nødvendig å være bevisste på oss selv og egne kulturelle referanserammer. Med andre ord handler kulturforståelse om å ha innsikt og kunnskap som gjør oss i stand til å reflektere og analysere betydningen av kulturell bakgrunn og tilhørighet, både andres og egen.

Helsepersonell er også bærere av en egen kultur som kommer særlig tydelig til uttrykk i medisinske institusjoner. Ens egen kultur og hvordan denne påvirker vil ofte være mindre synlig for en selv og ofte bli tatt for gitt. En diskusjon av kulturforskjeller kan være problematisk hvis dette ikke ses i lys av hvem som har makt og kan definere³.

Verktøy

Et verktøy for å utforske betydningen av kulturelle faktorer er manualen «Kultur, kontekst og psykopatologi». Den retter seg særlig mot behandlere som vurderer og diagnostiserer psykiske lidelser, men kan også brukes av andre i andre sammenhenger.

Å utforske det vi ikke forstår, kan være en sentral terapeutisk holdning i møte med alle pasienter. Terapi handler ofte om å hjelpe pasienten til å bli tydeligere for seg selv, slik at den lettere kan gjøre bevisste valg

Sentrale elementer i et behandlingsforløp

Det anbefales generelt å arbeide etter en trefasemodell i behandling av traumerelaterte lidelser. Spesielt ved komplekse traumer ^[4]. De tre fasene må forstås mer som et pedagogisk kart enn en konkret oppdeling av behandlingsforløpet. Uavhengig av hvor man befinner seg i behandlingsprosessen, inneholder all traumefokusert tilnærming elementer fra alle de tre fasene.

Videre er det også slik at selv om faseorientert behandling er presentert som en lineær modell, er det ikke nødvendigvis en lineær prosess ^[4]. Det er ikke uvanlig at kriser oppstår, eller at det ved mer komplekse tilstander kommer frem nye traumatiske minner også i tredje fase. Dette kan illustreres på mange måter. Nedenfor har vi tatt med én måte å illustrere dette på.

Det overordnede målet med behandlingen er en forandring i hvordan minnene henger sammen med andre minner og en endring i måten å erfare på. Samtidig er det også slik at noen pasienter aldri kommer lengre enn til første fase. Hvis «alt er prøvd» kan et mer realistisk mål være å styrke pasienten, hjelpe vedkommende til bedre håndtering av vanskelige situasjoner, og på denne måten heve pasientens funksjonsnivå.

Kort beskrivelse av elementene:

1. Stabilisering

Viktige elementer i stabilisering er: Sikre pasientens sikkerhet, fjerne stressfaktorer, gi tilpasset informasjon om traumer og traumesymptomer og gi hjelp til håndtering av symptomer.

Stabilisering innebærer å bygge opp mentale og kroppslige ressurser som gjør det mulig å regulere sterke følelser og kroppslige tilstander. Toleransevinduet kan brukes som mål for hvorvidt en person er innenfor sin tålegrense. Er pasienten innenfor sin tålegrense kroppslig, mentalt og følelsesmessig er pasienten bedre rustet til å utforske nye måter å gjøre ting på og til å ta imot ny kunnskap.

Noen bruker lang tid på å lære å regulere seg. Dette gjelder særlig for pasienter som tidligere ikke har fått hjelp til å regulere seg og utvikle grunnleggende trygghet⁴.

2. Bearbeiding

Hovedmålet her er at følelsesmessige, tankemessige og fysiske minner og reaksjoner skal smelte sammen. Traumatiserte pasienter presenterer symptomer, men sjelden en sammenhengende historie om krig, vold eller overgrep. De trenger derfor hjelp til å sette sammen bitene i puslespillet.

Et annet mål med bearbeiding er å arbeide ut mot grensene for toleransevinduet for å trene pasientens tåleevne. Det finnes flere metoder for bearbeiding av traumer som vi vil komme tilbake til under kapittel «Bearbeiding».

3. Rehabilitering

Her er det naturlig å stille spørsmål om hvordan man ønsker å leve livet videre. Målet er å videreutvikle et liv som ikke er dominert av traumatiske hendelser. Den kunnskapen pasienten har tilegnet seg tidligere i behandlingen skal nå brukes på en fleksibel og hensiktsmessig måte i mange sammenhenger. Dette kan for eksempel gjelde sosiale sammenhenger, tilknytning til andre mennesker og seksualitet⁴.

Flyktninger

Behandlingsforløpet til traumatiserte asylsøkere og flyktninger påvirkes ofte av faktorer behandlingsapparatet og pasienten har liten innflytelse over. Dette kan være relatert til oppholdsstatus, asylsøker- eller bosettingsprosessen eller hendelser i hjemlandet. Behandlingsforløpet kan også bli noe annerledes på grunn av pasientens oppfatning av hva som hjelper eller valg av fokus i den aktuelle livsfasen.

På samme måte som ved andre pasienter med komplekse traumer er stabilisering viktig. Ofte kan dette arbeidet utføres av hjelpere i førstelinjetjenesten. Flyktningehelsesøstre vil ofte raskt kunne koordinere hjelpetiltak, og raskt komme i en god relasjon til den enkelte.

For noen pasienter er behovet for stabiliserings og reguleringsarbeid av en slik art at det bør gjøres av hjelpere med spesialistkompetanse. Likevel er ofte samarbeid mellom spesialisthelsetjenesten og primærhelsetjenesten viktig også i mindre komplekse saker. For eksempel kan det være behov for at spesialisthelsetjenesten utreder og dokumenterer psykiske symptomer, mens ressurspersoner i det lokale hjelpeapparatet bidrar med støttesamtaler.

Endel spesifikke momenter ved behandling av flyktninger og asylsøkere er beskrevet i et eget kapittel.

1. Thorbjørnsrud, B. (2001). Kulturelle fortolkningsrammer. I E. Brodtkorb & M. Rugkåsa (red.). Mellom mennesker og samfunn: sosiologi og sosialantropologi for helse-og sosialprofesjonene. Oslo: Gyldendal akademisk, 205-242. [↩]
2. Clifford, G. (1973).The interpretation of cultures. New York: Basic Books [↩]
3. Den Norske Legeforening (2008). Likeverdig helsetjeneste? Om helsetjenester til ikke-vestlige innvandrere. Hentet 24.juni 2015 fra Den Norske Legeforening [↩]
4. Steele, K., van der Hart, O., & Nijenhuis, E. R. (2005). Phase-oriented treatment of structural dissociation in complex t [↩] [↩]