Sekundærtraumatisering

Sekundærtraumatisering er et symptomorientert begrep som sier noe om effekten av å møte traumatiserte klienter. Sekundær henspiller på at vi står i andre rekke og mottar klienters vonde historier om forhold med vold, overgrep, ulykker, katastrofer og liknende.

Sekundærtraumatisering handler om indirekte belastninger, det er ikke vi selv som blir utsatt for volden eller ulykkene. Som terapeut i kontakt med traumeutsatte vil en høre mange historier som berører følelsesmessig. Symptomene på sekundærtraumatisering kan være vedvarende aktivering, unngåelse, nummenhet, gjenopplevelse og overveldelse.¹. Altså kan personer som står nært mennesker som har erfart overveldende eller livstruende erfaringer vil kunne utvikle mange av de samme posttraumatiske symptomene som personen selv ((Figley, C.R. (1995). Compassion fatigue as secondary traumatic stress disorder: An overview. I C.R. Figley (Red.), Compassion Fatigue: Coping with secondary Traumatic stress Disorder in Those Who Treat the Traumatized. London: Brunner-Routledge,1-20. )).

Terapeuter i kontakt med traumeutsatte hører mange grusomme historier som berører følelsesmessig. Som det ble forklart under sensitivitetstyper antar man i dag at speilnevronene bidrar til at man opplever en avspeiling av følelsene til den man snakker med. Ved traumer er disse følelsene ofte frykt, nummenhet, hjelpeløshet og apati.

På samme måte som pasienten kan gå ut av toleransevinduet kan også terapeuten gå ut av sitt toleransevindu. Mens pasientene kan gjenoppleve hendelser på nytt og på nytt, kan terapeuter oppleve nye grusomheter for hver nye pasient. Terapeuten kan få en opplevelse av at det aldri tar slutt. Denne arbeidssituasjonen kan så tvil om det godes plass i verden og betydningen av eget hjelpearbeid. Resultatet kan være at terapeuten utvikler posttraumatiske symptomer. Det er derfor viktig å være klar over hvilken yrkesrisiko arbeidet innebærer og å forebygge at symptomene fester seg.

Forskjeller mellom utbrenthet og sekundærtraumatisering

Utbrenthet kan være en sårbarhetsfaktor for sekundærtraumatisering, og noen vil nok hevde at det er glidende overganger mellom de to tilstandene. Det er likevel noen forskjeller og vi har tatt med noen eksempler.

De fleste vil ved sekundærtraumatisering vil føle seg mer sårbar enn ved utbrenthet. Angsten er gjerne sterkere, og behovet for å beskytte seg selv og sine nærmeste er gjerne også sterkere.

Mens man ved utbrenthet kan ha en avmaktsfølelse knyttet til å ikke mestre eller få gjort det man har planlagt, så kan man ved sekundærtraumatisering miste sin tiltro til egne vurderinger av trygghet². Det sistnevnte kan for eksempel komme til uttrykk ved at man må kjempe mot sin egen trang til å se overgripere i enhver sammenheng, eller man begynner å hindre sine barn i å være sammen med ulike familier fordi man mistenker en av foreldrene for vold eller overgrep.

Ved sekundærtraumatisering kan man ha gjenopplevelser eller mareritt som er i tråd med den primær-traumatisertes traumer. For eksempel ved sex med sin partner dukker det opp bilder av pasientenes overgrep, eller at en har drømmer om å bli utsatt for vold og forfølgelse. Dette skiller seg fra grubling over situasjoner og mer generelle eller arbeidsrelaterte mareritt som er vanlig ved utbrenthet.

Risikofaktorer

Sekundærtraumatisering har mange av de samme risikofaktorene som utbrenthet. Her skal vi nevne noen av dem²

• Grad av klientkontakt, både i form av nærhet og mengde
• Liten grad av livserfaring
• Ung alder
• Liten evne til å søke støtte
• Lavere faglig kompetanse
• Lite sosialt nettverk
• Private kriser

1. Isdal, P (2018). Smittet av vold. Om sekundærtraumatisering, compassion fatigue og utbrenthet i hjelpeyrkene. Bergen: Fagbokforlaget [↩]
2. Bang, S. (2003). Rørt, rammet og rystet: Faglig vekst gjennom veiledning. Oslo: Gyldendal. [↩] [↩]