Arbeid i yrker der man bruker sin evne til innlevelse innebærer ofte at man selv blir berørt.

Det som gjør arbeidet med traumepasienter meningsfylt og givende kan derfor også utgjøre en risiko. 

Dette skal vi se nærmere på i dette kapitlet.

Hjelperrollen kan være svært meningsfull og kan bidra til egenutvikling både profesjonelt og på det personlige plan1. Som hjelpere blir vi vist stor tillit når vi blir i innviet i skyggesidene ved livet. Vi kommer nær mennesker som lider, får ta del i sorger og gleder, og det oppleves ofte dypt givende når vi kan bistå underveis i en helingsprosess.

Vi får innblikk i det som bor i mennesker på godt og ondt, og vi blir grepet av menneskets evne til å overleve, til å reise seg og til å komme seg videre. Det gir en opplevelse av mestring å kunne gjøre en forskjell i et annet menneskes liv.

Møtet med andre gir også anledning til å reflektere over erfaringer og utfordringer i egne liv og over relasjoner som har vært med på å forme en som person. Dette åpner for et mer bevisst forhold til sentrale verdier og kanskje et engasjement omkring samfunnsmessige forhold.

Alt dette gjør oss hjelpere privilegerte. Samtidig krever det av oss at vi tar vare på det instrumentet vi har tilgjengelig. Det krever at vi tar vare på oss selv.

  1. Bang, S. (2003). Rørt, rammet og rystet: Faglig vekst gjennom veiledning. Oslo: Gyldendal. []