Stabilisering
Hovedmålet er stabilisering. Hva som konkret gjøres henger sammen med hvilke ressurser og problemområder pasienten har. Arbeidet kan innebære alt fra tilpasset informasjon, følelsesmessig og kroppslig regulering til hjelp med praktiske, sosiale og økonomiske problemstillinger i hverdagen.
Stabilisering ved type I traumer
Det er sjelden at pasienter blir innlagt som følge av et enkeltstående traume alene. Stabiliseringsarbeidet er som regel avgrenset og kortvarig i slike tilfeller. Ansatte ved døgnavdelinger ser derfor sjelden denne gruppen.
Grensene for hva som kan kalles type I traumer og type II traumer er imidlertid uklare. På grunn av gitte risikofaktorer slik som en psykisk lidelse, eller en uheldig utvikling over tid, kan derfor noen pasienter bli innlagt etter kriser eller enkelt stående traumer. Dette fordi belastningen samlet sett blir for stor. I slike tilfeller vil stabiliseringsarbeidet kunne ligne arbeidet med type II traumer.
Stabilisering ved type II traumer
Ved type II traumer tar som regel stabilisering mye lengre tid enn ved type I traumer. Ofte har personen flere problemområder i livet og færre ressurser. Personen er gjerne inne i onde sirkler av kortsiktige løsninger og mye stress. Kort oppsummert innebærer gjerne stabiliseringsarbeidet:
- Å styrke egenomsorg i forhold til primære behov som mat, væske, søvn og hygiene.
- Å finne meningsfulle aktiviteter i hverdagen og tilstrebe balanse mellom hvile og aktivitet.
- Psykoedukasjon. Det vil si tilpasset informasjon om følgene av traumer, og hjelp til å forstå egne plager og symptomer.
- Å øve opp evnen til å regulere egen aktivering. Dette innbefatter å gjenkjenne aktiveringen og finne gode metoder for å roe seg.
- Å øke affektbevissthet og affekttoleranse. Det vil si øke bevisstheten om og evnen til å kjenne på følelser. Dette kan gjøre det lettere å kontrollere impulser.
- Å øke opplevelsen av trygghet. Dette kan innebære å øke evnen til å ta imot og søke støtte, men også å øke evnen til å tåle å være alene.
Gjennom dette arbeidet bygger man opp et grunnlag for å håndtere situasjoner og reaksjoner på nye måter. Etter hvert vil pasienten kunne møte krevende situasjoner annerledes, erfare at faren er over, og erfare at livet er annerledes i dag. Dette vil over tid gi større trygghet.