Voldsrisikovurdering

Traumepasienter har på gruppenivå en noe større sannsynlighet for å utøve vold enn andre pasienter¹,²,³,⁴. Dette kan sette både helsepersonell, medpasienter og andre i fare⁵. For enkelte pasienter er det derfor nyttig å gjøre en voldsrisikovurdering.

Voldsatferd må ses i sammenheng med kontekst og miljø. Vi vet at noen utøver vold ved motgang, krenkelser eller stress⁶. Andre ganger kan volden være et resultat av psykotisk realitetsbrist og kontrolltap, ofte kombinert med rus⁷,⁸.

En person er derfor ikke farlig, men personen kan i gitte situasjoner gjøre farlige handlinger. Kartlegging av både kliniske, rasjonelle og kontekstuelle forhold knyttet til voldsatferden hos den enkelte er derfor viktig ((Sosial- og helsedirektoratet (2007). Vurdering av risiko for voldelig atferd – bruk av strukturerte kliniske verktøy (IS-9/2007). Oslo: Sosial- og helsedirektoratet.)).

Målsetningen med en voldsrisikovurdering er å utrede hvilke håndteringsstrategier som er nødvendige for at den enkeltes risiko for å utøve vold skal bli så lav som mulig. En god voldsrisikovurdering skal kunne si noe om:

• Hvilken type vold som er mest sannsynlig
• Hvem man antar volden vil være rettet mot
• Hvilke situasjoner volden mest sannsynlig kan oppstå

Voldsrisikovurderingen legger grunnlag for å planlegge beskyttende strategier.

Når skal man gjøre en voldsrisikovurdering

En voldsrisikovurdering bør gjøres der aggresjonsproblematikk og vold er en del av en persons atferdsmønstre eller sykehistorie. Bruk av sjekklister sikrer at utredningen dekker faktorer som er sentrale i en god vurdering; faktorer som selv dyktige fagfolk kan forledes til å glemme og uerfarne fagfolk kan føle seg for usikre eller ubekvemme til å spørre om.

En voldsrisikovurdering skal også beskrive og vurdere håndteringsstrategier, beskyttende tiltak og beskrive hvilken atferd som er uhensiktsmessig for den som blir vurdert. Vurderingen vil derfor være egnet til å kommunisere både risikofaktorer og beskyttende faktorer til neste ledd i behandlingskjeden.

Hva kan en voldsrisikovurdering gi svar på

En voldsrisikovurdering kartlegger forhold og faktorer som predikerer økt voldstendens. For eksempel tidligere voldsepisoder, rusmiddelmisbruk, svikt i impulskontroll og empatisk evne. En god vurdering forutsetter en kombinasjon av godt klinisk skjønn og bruk av sjekklister. Samlet sett gir dette en noe sikrere mulighet til å forstå og forebygge gjentatt voldsepisoder. Samtidig er sjekklister utarbeidet på bakgrunn av kunnskap man har på gruppenivå. Det må derfor alltid tas hensyn til individuelle forhold og forutsetninger hos den enkelte. Videre kan det være vanskelig å gjøre gode vurderinger ved et lavt antall voldsepisoder, fordi man ikke har et tydelig mønster å basere vurderingene på.

En spesielt viktig beskyttelsesfaktor er at pasienten har innsikt i sin sykdom og sitt atferdsmønster, samt evner og er villig til å inngå avtaler om tiltak som beskytter mot gjentatt voldsutøvelse.

Et tall eller en skåre på en standardisert voldsrisikovurdering skal betraktes som et hjelpemiddel i oppfølging og utarbeidelse av beskyttende tiltak. Det må ikke trekkes konklusjoner fra skåringene som gir uberettigede reaksjoner overfor pasienten.

Hvordan gjøre en voldsrisikovurdering

En god voldsrisikovurdering bygger på en tverrfaglig forståelse og god kjennskap til pasientens sykehistorie. Dette kan en få gjennom pårørende, journalnotater, sakkyndige vurderinger, utskrift av politilogg og informasjon fra samarbeidende instanser.

Kartleggingen må undersøke sjekkpunkter som voldshistorie, symptomer, innsikt og risikohåndtering. Kartleggingsverktøyet Voldsrisiko Sjekkliste-10 (V-RISK 10) er anbefalt benyttet innen akutt og allmennpsykiatri.  Pålitelig skåring forutsetter opplæring og erfaring. Det vil være et diskusjonsspørsmål hvorvidt den som blir vurdert skal delta i hele eller deler av kartleggingen.

Hvem kan man spørre om hjelp til vurderingen

Ved voldsrisikovurdering av pasienter innen psykisk helsevern, samt utarbeidelse av plan for risikoreduserende tiltak, anbefales det å ta kontakt med den nærmeste sikkerhetsavdeling. Ved vurdering av risiko for partnervold kan det også være hensiktsmessig å ta kontakt med familievoldskoordinatoren i politidistriktet pasienten befinner seg i.

Hva gjør man hvis risikoen er høy?

Noen mennesker vil ha en vedvarende middels til høy risiko for å utøve ny vold, fordi man legger sterk vekt på tidligere voldsatferd, og fordi historien ikke kan gjøres om. Dette alene tilsier ikke at «farligheten» er akutt. Det viktigste er at håndteringsstrategiene som er ment å reduserer risikoen er iverksatt og opprettholdt rundt den enkelte pasient.

Hvis en forverring i psykisk helse er en risikomarkør i seg selv, må det være tydelig definert hvem som har ansvar for å sette i gang hvilke tiltak når negative endringer er observert. Dette gjelder også hvis andre risikofaktorer skulle bli mer framtredende. På denne måten vil forverring i faktorer som øker sjansen for utøvelse fanges tidlig opp.

1. Gil-González, D., Vives-Cases, C., Ruiz, M. T., Carrasco-Portiño, M., & Álvarez-Dardet, C. (2008). Childhood experiences of violence in perpetrators as a risk factor of intimate partner violence: a systematic review. Journal of public health, 30(1), 14-22. [↩]
2. Askeland, I.R., Lømo, B., Strandmoen, J-F., Heir, T.& Tjersland, O.A. (2012). Kjennetegn hos menn som har oppsøkt Alternativ til Vold (ATV) for vold i nære relasjoner (Rapport 4/2012). Oslo: Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress. [↩]
3. MacManus, D., Rona, R., Dickson, H., Somaini, G., Fear, N., & Wessely, S. (2015). Aggressive and violent behavior among military personnel deployed to Iraq and Afghanistan: prevalence and link with deployment and combat exposure.  Epidemiologic reviews, 37(1), 196-212 [↩]
4. Whitfield, C. L., Anda, R. F., Dube, S. R., & Felitti, V. J. (2003). Violent childhood experiences and the risk of intimate partner violence in adults assessment in a large health maintenance organization. Journal of Interpersonal Violence, 18(2), 166-185. [↩]
5. Krogstad U, Saastad E, Enger Ø, Kolseth A, Hafstad E, Flesland, Ø. (2015). Meldinger om vold og aggresjon i spesialisthelsetjenesten – et pasientsikkerhetsperspektiv. Læringsnotat fra Meldeordningen for uønskede hendelser i spesialisthelsetjenesten 2015. Oslo: Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten. Hentet 12. mai 2015. [↩]
6. Sonkin, D. J., & Dutton, D. (2003). Treating assaultive men from an attachment perspective. Journal of Aggression, Maltreatment & Trauma, 7(1-2), 105-133. [↩]
7. Räsänen, P., Tähonen, J., Isohanni, M., Rantakallio, P., Lehtonen, J., & Moring, J. (1998). Schizophrenia, alcohol abuse, and violent behavior: a 26-year followup study of an unselected birth cohort. Schizophrenia Bulletin, 24(3), 437-441. [↩]
8. Short, T., Thomas, S., Mullen, P., & Ogloff, J. R. (2013). Comparing violence in schizophrenia patients with and without comorbid substance‐use disorders to community controls. Acta Psychiatrica Scandinavica, 128(4), 306-313. [↩]