Skam og skyld

Uforholdsmessig skyld og skam ses både ved type I traumer og type II traumer.

Enkelte studier peker likevel i retning av at gjentatte og vedvarende traumer, ofte i barneår, fører til større skam enn enkeltstående traumer¹,². Vi vil derfor vektlegge arbeid med skyld ved type I traumer og arbeid med skam ved type II traumer.

Arbeid med skyld

Man kan dele inn skyld etter hva man har skyldfølelse for. I arbeid med uforholdsmessig skyld er det derfor nyttig å konkretisere situasjonene personen mener å ha skyld i, og spørre etter så mange detaljerte faktaopplysninger som mulig. For eksempel kan man spørre etter avstander i meter, tid i sekunder, eller tegne kart over situasjoner der gjenstander og personer plasseres inn. I dette arbeidet kan det være nyttig å lage tankekart på papir eller skrive informasjonen på en tavle, slik at all informasjon kan sammenholdes.

Noen ganger kan en slik detaljert gjennomgang være tilstrekkelig til at pasienten innser at den ikke kan ta på seg skylden for det som skjedde. For eksempel kan avstanden ut til en som druknet være for lang når vannet holdt fem grader.

Andre ganger kan man basert på detaljene hjelpe pasienten til å se for seg situasjonen fra et annet perspektiv eller en annen persons ståsted³. Ved å forestille seg situasjonen fra dette andre perspektivet hender det at pasienten blir oppmerksom på ytterligere detaljer den ikke tidligere har lagt merke til. Slike detaljer kan endre oppfatningen av situasjonen.

Atle Dyregrov ved Senter for krisepsykologi har laget en film der han går gjennom nyttige spørsmål til personer med sterk skyldfølelse etter traumatiske hendelser. Filmen er rettet direkte mot personer utsatt for traumatiske hendelser, men kan også brukes av behandlere som et utgangspunkt for samtale om skyld.

Skyld som beskyttelse

Terapeuter må være oppmerksomme på at enkelte ganger kan skyldfølelsen være mer eksistensiell enn knyttet til konkrete handlinger. Skyldfølelsen kan egentlig handle om andre ting eller andre følelser.

Skyldfølelse kan være en effektiv strategi for å håndtere vanskelige følelser, fordi den lett kan dominere. Det kan for eksempel være enklere å ta på seg skylden for noe, fremfor å innse at andre har sviktet en. Noen ganger kan skyldfølelse også være enklere enn å ta betydningsfulle valg og stå for disse. Andre ganger kan skyldfølelse og ansvar være et alternativ, fordi de prinsipielle og eksistensielle konsekvensene av det motsatte krever at en må endre hele sin forståelse av den sosiale verden. I slike sammenhenger er de viktigste intervensjonene å «være tilstede» med pasienten i skyldfølelsen, sammen utforske hva skyldfølelsen inneholder og innebærer, og hjelpe pasienten til å sette ord på alle nyansene.

Arbeid med skam

Skam er en relasjonell følelse som bidrar til at vi trekker oss tilbake, setter grenser for oss selv, og på den måten bevarer sosiale bånd i situasjoner der vi har kommet i unåde⁴. Hos mange traumatiserte er imidlertid skammen blitt så stor at de er blitt helt tause og skammer seg syke⁵. Første steg i arbeidet med skam er derfor at terapeuten tydelig signaliserer at den tåler skammen og skammens innhold, at terapeuten har tenkt å stå ved pasientens side, og at skammen ikke er noe pasienten trenger å være alene om⁵.

Tilbakemeldinger om at pasienten ikke har noe å skamme seg over, hjelper ikke. Siden skammens vesen er avstand og beskyttelse mot å bli blottstilt, mens terapi innebærer nærhet og åpenhet, ligger det i sakens kjerne at arbeid med skam krever tillit og ofte tar tid⁴.

I samtaler om skam eller skambelagte tema er det nyttig at terapeuten er bevisst på skammens funksjoner. Ut fra denne kunnskapen kan terapeuten hjelpe pasienten til å analysere situasjoner fra ulike vinkler. I tillegg kan kunnskapen åpne opp for ny forståelse av det som hendte og hva det gjorde med pasienten⁵.

Skam kan på samme måte som skyldfølelse fortrenge et hav av følelser og erkjennelser som pasienten hittil ikke har maktet å forholde seg til. Den vanskeligste, mest skremmende og skammeligste er gjerne følelsen av å ha sviktet seg selv. For «hvordan kan andre holde meg ut, når jeg ikke engang holder ut meg selv?». I et slikt perspektiv er det viktig å ikke miste av synet at hvis pasienten hadde hatt andre reelle alternativer, og kunne velge, så ville den valgt annerledes. Å svikte seg selv var en måte å klare seg på⁵.

Ved gjentatte traumer fra omsorgsgivere i barneår, der barnet er avhengig av omsorgsgiveren, har skammen og skyldfølelsen ytterligere funksjoner. Ikke bare blir båndet til omsorgsgiveren beholdt, men i det å ta på seg skylden eller være årsaken til det som hendte ligger det også et håp om at situasjonen en dag kan bli annerledes⁵.

En direkte tilnærming

Siden skam innebærer unngåelse, krever arbeid med skam at behandleren har en relativt aktiv stil⁵. For å få tak i hva som har skjedd og hvilke problemer dette har ført til, trenger terapeuten å vite hva pasienten skammer seg over helt konkret. En måte å gjøre dette på er å helt enkelt stille spørsmålet: «Hva skammer du deg over?» Anstorp⁵ har listet opp nyttige oppfølgingsspørsmål:

• Hva skammer du deg for ved deg selv?
• Hvor i kroppen kjenner du ubehag når du snakker om dette?
• Hva kan du trenge av beskyttelse eller avstand når du nå skal nærme deg det skamfulle litt mer? (Ved å stille dette spørsmålet introduserer behandleren at man kan møte skam- og skyldfølelser i passe doser, med passe avstand, uten å unngå følelsene. Det er viktig at pasienten vet at den kan gå frem i sitt eget tempo).
• Se bak skammen – Hva skjedde egentlig?
• Ha fokus på pasientens kontakt med her og nå, og hjelp pasienten til å holde kontakten for eksempel ved hjelp av de kroppsregulerende teknikkene
• Introduser gradvis minnet om hva som egentlig skjedde
• Påminn pasienten om tilstedeværelsen her og nå
• Formidle til pasienten at den kan gå frem i sitt eget tempo, på sin egen måte

Til tross for det ovennevnte er det på sin plass å igjen minne om at terapisituasjonen er en «skamsituasjon». Terapeuten har mye makt ved at det er pasienten som legger frem sin sårbarhet og sin skam. Dette stiller krav til terapeutens bevissthet og evne til å se sin egen aktivitet utenfra. Hvis terapeuten er for tilbakeholden kan dette skape usikkerhet eller øke skammen hos pasienten gjennom en følelse av å bli betraktet. Hvis terapeuten er for aktiv og for lite sensitiv kan dette oppleves invaderende og i verste fall retraumatiserende⁴. I begge tilfeller kan pasienten reagere med hypoaktivering og dermed være ute av stand til å si i fra med ord.

Momenter ved kollektiv skam

Kollektiv skam, for eksempel etter at en kvinne har blitt voldtatt, håndteres ofte ved at en ikke snakker om den i familien eller samfunnet⁶. Hvis en ikke snakker om overgrepene, kan en bevare æren, selv om ektemannen og familien kan tenke seg til hva som har skjedd. Dersom overgrepene blir eksplisitt kjent, kan familien kjenne press for å gjenopprette æren.

Det er viktig at helsepersonell er klar over at slike situasjoner kan bli farlige. I mange tilfeller kan kvinnen bli trygg nok til å dele overgrepserfaringene med behandler. På den måten kan hun få redusert noe av sin indre skamfølelse og bli møtt med et budskap om at store deler av verden plasserer skylden og skammen hos overgriperne. Dersom kvinnen vurderer å fortelle om overgrepene til sin mann eller familie, blir det viktig å foreta en vurdering av konsekvenser og risiko, samt sette inn eventuelle sikkerhetstiltak.

1. Hagenaars, M. A., Fisch, I., & van Minnen, A. (2011). The effect of trauma onset and frequency on PTSD-associated symptoms. Journal of affective disorders, 132(1), 192-199. [↩]
2. Platt, M. (2014). Feelings of Shame and Dissociation in Survivors of High and Low Betrayal Traumas (Doktoravhandling, University of Oregon). Eugene (Oregon): University of Oregon. [↩]
3. Ehlers, A., & Clark, D. M. (2000). A cognitive model of posttraumatic stress disorder. Behaviour research and therapy, 38(4), 319-345. [↩]
4. Skårderud, F. (2001). Skammens stemmer-om taushet, veltalenhet og raseri i behandlingsrommet. Tidsskrift for Den norske lægeforening, 121(13), 1613-1617. [↩] [↩] [↩]
5. Anstorp, T. (2014). Skam som motor I utvikling av traumelidelser. I T. Anstorp & K. Benum (Red.) Traumebehandling: Komplekse traumelidelser og dissosiasjon. Oslo: Universitetsforlaget. [↩] [↩] [↩] [↩] [↩] [↩] [↩]
6. Opsal, J (2007). Skam – en psykisk eller sosial lidelse. Kulturelle og religiøse perspektiver. Synlig (sosial) skam eller usynlig (emosjonell) skam. Forelesning i Tromsø. [↩]