Sikkerhetsarbeid

Når noen har vært utsatt for gjentatte eller vedvarende traumatiske hendelser kan «kompasset» som angir når noe er trygt eller farlig fungere dårlig. Sannsynligheten for å komme i ødeleggende relasjoner øker. Ved traumebehandling bør derfor terapeuten alltid vurdere behovet for et systematisk arbeid rundt pasientens sikkerhet¹.

Generelt om sikkerhetsplan

Dersom pasienten lever i fare, bør det lage en sikkerhetsplan. En sikkerhetsplan er en detaljert plan for hva den utsatte kan gjøre dersom det oppstår en farlig situasjon. Planen vil variere avhengig av livssituasjon og hvem som utgjør trusselen. Før utarbeidelse av planen bør man kartlegge:

• Er andre instanser involvert?
• Bør andre instanser involveres?
• Er det gjort sikkerhetstiltak, for eksempel voldsalarm, og har pasienten fått informasjon og eventuell opplæring?
• Har pasienten en sikkerhetsplan eller retningslinjer fra andre instanser, for eksempel i forbindelse med hemmelig adresse?
• Kartlegging av hvilke situasjoner som tidligere har vært farlige, og gjennomgang av dem i detalj.
• Hvordan har pasienten reagert i lignende situasjoner tidligere?

Deretter bør man sammen med pasienten forsøke å utarbeide både en generell strategi og mer spesifikke planer for hvordan pasientens sikkerhet kan ivaretas. Planen bør inneholde:

• Hvilke situasjoner øker sannsynligheten for fare?
• Hva kan pasienten konkret gjøre i ulike situasjoner?
• Hvordan kan pasienten rømme?
• Hvor kan pasienten rømme?
• Hvem kan pasienten kontakte?
• Generell strategi i alle situasjoner? For eksempel alltid ha med seg mobiltelefon og bankkort.
• Hvordan skal du som terapeut kontakte pasienten?

Vær oppmerksom på at pasienter som opplever farlige situasjoner kan bevege seg både over og under toleransevinduet. Pasienten kan derfor reagere med alt fra total overgivelse til å handle på en måte som gjør at den setter seg i unødig fare. Det er derfor viktig å gi psykoedukasjon om slike mekanismer og arbeide sammen med pasienten for å unngå farefulle situasjoner.

Menneskehandel

I løpet av de siste årene har flere hundre personer fått bistand og beskyttelse som ofre for menneskehandel i Norge. Menneskehandel forekommer når en person utnytter en annen til prostitusjon eller andre seksuelle formål, tvangsarbeid eller tvangstjenester. Det siste kan blant annet innebære tigging, krigstjeneste i fremmed land eller organhøsting gjennom tvang.

Det er politiets ansvar å bekjempe menneskehandel. Politiet skal også identifisere ofre, utarbeide trusselvurdering og iverksette nødvendige sikkerhetstiltak, samt sikre at offerets rettigheter som fornærmet i straffesak blir ivaretatt.

Hvis du mistenker at en av dine pasienter kan være utsatt for menneskehandel, kan du drøfte saken med Koordineringsenheten for ofre for menneskehandel (KOM). Se kontaktinformasjon under kilder til fordypning.

Tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og æresrelatert vold

Hvert år avdekkes det flere hundre saker i Norge som omhandler tvangsekteskap, kjønnslemlestelse eller andre former for æresrelatert vold. I slike saker kan det også være behov for spesifikke sikkerhetsvurderinger og beskyttelsestiltak. Det kan da være svært nyttig å ta kontakt med Kompetanseteam mot tvangsekteskap og kjønnslemlestelse. Se kontaktinformasjon under kilder til fordypning.

1. Cloitre, M., Courtois, C.A., Ford, J.D., Green, B.L., Alexander, P., Briere, J., Herman, J.L., Lanius, R., Stolbach, B.C., Spinazzola, J., Van der Kolk, B.A., Van der Hart, O. (2012). The ISTSS Expert Consensus Treatment Guidelines for Complex PTSD in Adults. Hentet 27. September 2015. [↩]