Faseorientert oppfølging: Generelt

Behandlingen av traumepasienter må være helhetlig og tilpasset den enkelte pasient.

Helhetlig behandling

Pasienter med relasjonstraumer kan ha gjentatte erfaringer med at deres behov blir oversett og overkjørt. Dette krever at terapeuter er oppmerksomme på denne pasientgruppens behov. I tillegg må terapeuter ved traumebehandling ha et spesifikt fokus på samarbeid. Pasienter med alvorlige traumer har sjelden mental kapasitet til å være sin egen koordinator. Dermed må terapeutene ha tett oppfølging av pasientene og påse at pasientene får den hjelpen de trenger, deriblant praktisk hjelp. I noen sammenhenger kan det etter avtale med pasienten være viktig å for eksempel bistå med psykoedukasjon til andre tjenesteytere eller pårørende. Andre ganger bør man bygge opp et nettverk av tjenester. Behandlingsapparatet kan også bli klar over at pasienten har behov for fysisk helsehjelp. I alle tilfeller er det viktig at terapeuten medvirker til en helhetlig behandlingskjede.

Kultur

Kultur er helt sentral dimensjon ved alle mennesker. Det er ikke noe man kan ha mer eller mindre av, eller noe som de andre har. Tvert imot dreier kultur seg om det som gjør mennesker til nettopp mennesker. Kulturforståelse handler ikke om å forstå de andre, men om å forstå oss selv og de andre i samspill med hverandre¹.

Kultur er et begrep med mange definisjoner og dreier seg om et nettverk av mening som mennesker spinner rundt seg² . Å forstå kultur blir dermed å fortolke det meningsinnholdet som ligger i så vel verbal som ikke-verbal kommunikasjon. Nettverk eller spindelvevmetaforen viser til kultur som et dynamisk begrep. Altså noe som menneskene selv er med på å skape, gjenskape og forandre, både bevisst og ubevisst.

Kulturelle verdier og praksiser er sentrale i menneskers liv og hverdag. Det vi tenker, føler og gjør, er preget av den kulturelle sammenhengen vi eksisterer innenfor. Den kulturelle sammenhengen preger også måten vi forstår og fortolker andre mennesker, deres væremåte og ytringer på. For å forstå mennesker som har kulturelle referanserammer som er forskjellige fra vår egne, er det nødvendig å være bevisste på oss selv og egne kulturelle referanserammer. Med andre ord handler kulturforståelse om å ha innsikt og kunnskap som gjør oss i stand til å reflektere og analysere betydningen av kulturell bakgrunn og tilhørighet, både andres og egen³.

Helsepersonell er også bærere av en egen kultur som kommer særlig tydelig til uttrykk i medisinske institusjoner. Ens egen kultur og hvordan denne påvirker vil ofte være mindre synlig for en selv og ofte bli tatt for gitt. En diskusjon av kulturforskjeller kan være problematisk hvis dette ikke ses i lys av hvem som har makt og kan definere⁴.

Verktøy

Et verktøy for å utforske betydningen av kulturelle faktorer er manualen «kultur, kontekst og psykopatologi». Den retter seg særlig mot behandlere som vurderer og diagnostiserer psykiske lidelser, men kan også brukes av andre i andre sammenhenger.

Å utforske det vi ikke forstår, kan være en sentral terapeutisk holdning i møte med alle pasienter. Terapi handler ofte om å hjelpe klienten til å bli tydeligere for seg selv, slik at den lettere kan gjøre bevisste valg.

Unikt men felles

I møtet med traumepasienter møter vi den enkeltes unike historie, smerte, sårbarhet, styrke og behov. I kilder til fordypning kan du se et foredrag om nettopp dette.

Forskning viser at noen elementer synes å gå igjen ved gode behandlingsforløp⁵.
Under er noen av disse elementene listet:

Samarbeid mellom terapeut og pasient
En systematisk behandlingstilnærming
Psykoedukasjon om traumer
Å fremme håp og bidra til en opplevelse av mestring.
Å sikre seg at pasienten føler seg trygg og lærer å beskytte seg selv, samt forebygge tilbakefall.
Å identifisere pasientens ressurser og bygge resiliens
Å undersøke mønstre, sammenhenger og skape mening i erfaringer
Å gi pasienten mulighet til å fortelle om det traumatiske, slik at det blir en helhetlig personlig historie
Å hjelpe pasienten til å se at endringer ikke kun skyldes terapeuten eller terapien, men egne anstrengelser

Sentrale elementer i et behandlingsforløp

Elementene ved traumebehandling må forstås mer som et pedagogisk kart enn en konkret oppdeling av behandlingsforløpet. Uavhengig av hvor en befinner seg i behandlingsprosessen, inneholder traumefokusert tilnærming alle elementene. Behandlingen er ikke en lineær prosess. Det er ikke uvanlig at kriser oppstår, eller at det ved komplekse tilstander kommer frem nye traumatiske minner under behandlingen. Dette kan illustreres på mange måter. Nedenfor er en modell som illustrerer dette.

Det overordnede målet med behandlingen er å skape en forandring i hvordan minnene henger sammen med andre minner og en endring i måten å erfare på. Samt skape et koherent traumenarrativ. Det kan være nyttig å ha fokus på å gjenetablere god funksjon i hverdagen, gjennom jobb og sosiale relasjoner. Samtidig er også slik at noen pasienter aldri kommer lengre enn til stabilisering. Da kan et realistisk mål være å styrke pasienten, hjelpe vedkommende til bedre håndtering av vanskelige situasjoner, og på denne måten heve pasientens funksjonsnivå.

Kort beskrivelse av elementene:

Stabilisering

Viktige elementer i stabilisering er: Sikkerhetsarbeid, fjerning av stressfaktorer, normalisering av symptomer og reaksjoner, symptomhåndtering, kontroll og psykoedukasjon.

Stabilisering innebærer bygging av mentale og kroppslige ressurser som gjør det mulig å regulere sterke følelser og kroppslige tilstander. Toleransevinduet kan brukes som mål for hvorvidt en person er innenfor sin tålegrense. Er pasienten innenfor sin tålegrense kroppslig, mentalt og følelsesmessig er pasienten bedre rustet til å utforske nye væremåter og til å ta imot ny kunnskap.

Noen bruker lang tid på å lære å regulere seg. Dette gjelder særlig for pasienter som ikke fikk hjelp til å regulere seg i tidlige barneår og som ikke har utviklet grunnleggende trygghet⁶.

Bearbeiding

Hovedmålet her er å integrere følelsesmessige, tankemessige og fysiske minner og reaksjoner. Traumatiserte pasienter presenterer symptomer, men sjelden en sammenhengende historie om krig, vold eller overgrep.

Et annet mål med bearbeiding er å bidra til å tøye grensene for toleransevinduet. Det finnes flere metoder for bearbeiding av traumer som vi vil komme tilbake til under kapittel «Bearbeiding» .

Rehabilitering

Her er tiden inne for reorganisering. Det er naturlig å stille spørsmål om hvordan man ønsker å leve livet videre. Hvordan videreutvikle et liv som ikke er dominert av traumatiske hendelser. Den kunnskapen pasienten har tilegnet seg tidligere i behandlingen kan nå brukes på en fleksibel og adaptiv måte i mange sammenhenger. Dette kan for eksempel gjelde sosiale sammenhenger, tilknytning til andre mennesker og seksualitet. Denne nye kunnskapen kan også brukes til å utforske utfordrende situasjoner, omsorg for andre, lek, og regulering av egen energi. Pasienten kan begynne å utforske områder i livet som tidligere har vært neglisjert⁶.

Langseth, Thorbjørnsrud, B. (2001). Kulturelle fortolkningsrammer. I E. Brodtkorb & M. Rugkåsa (red.). Mellom mennesker og samfunn: sosiologi og sosialantropologi for helse-og sosialprofesjonene. Oslo: Gyldendal akademisk, 205-242. [↩]
Clifford, G. (1973).The interpretation of cultures. New York: Basic Books [↩]
E. Brodtkorb & M. Rugkåsa (red.). Mellom mennesker og samfunn: sosiologi og sosialantropologi for helse-og sosialprofesjonene. Oslo: Gyldendal akademisk [↩]
Den Norske Legeforening (2008). Likeverdig helsetjeneste? Om helsetjenester til ikke-vestlige innvandrere. Hentet 24.juni 2015 fra legeforeningen.no [↩]
Wampold, B. E., Imel, Z. E., Laska, K. M., Benish, S., Miller, S. D., Flűckiger, C., … & Budge, S. (2010a). Determining what works in the treatment of PTSD. Clinical Psychology Review, 30(8), 923-933. [↩]
Steele, K., van der Hart, O., & Nijenhuis, E. R. (2005). Phase-oriented treatment of structural dissociation in complex traumatization: Overcoming trauma-related phobias. Journal of Trauma & Dissociation, 6(3), 11-53. [↩] [↩]