Pårørende

Traumer rammer ikke bare den syke. De nærmeste pårørende blir også berørt. Samtidig kan «pårørende» også være årsaken til traumene eller vedlikeholde traumene. Det er derfor viktig å sjekke hvem pasienten betrakter som sine pårørende og ta vare på de som er en positiv støtte for pasienten.

Pårørende som utøver

Ved relasjonstraumer kan pårørende være de som har krenket, brutt ned og ødelagt. I slike tilfeller er ofte forholdet til den som har krenket fremdeles preget av tidligere overgrep. De som har kontakt med egen redsel kan for eksempel si: «Det er ingenting han kunne gjort for å ha kontakt med meg igjen. Jeg vil aldri se han igjen. Det er vanskelig når han ikke innrømmer det. Jeg vil ikke ha konfrontasjon med han, for jeg ønsker ikke se han. Jeg er redd han skal få overtak og si noe som kommer i hans favør»¹.

En som opplevde at moren deltok i overgrep fra stefar sa: «Jeg har kontakt med henne i dag, og hun har tatt mer ansvar for det hun gjorde mot meg. Jeg har gitt beskjed. Men hun mener det er min feil og at jeg var vanskelig» ((Aasland, M.W. (2005). Hvordan hadde du det?  Incestutsattes beretninger om samvær med overgriper (Rapport 08/2005). Oslo: Redd barna.))

En som ble utsatt for vold fra sin far har forklart: “Som voksen konfronterte jeg ham to ganger med råskapen – begge gangene var de farlig feilslåtte. Den ene gangen måtte jeg flykte for at han ikke skulle gå til voldelig angrep på meg.  Den andre gangen stakk han av – gråtende» ((Hammerlin, Y. (2011). Et liv i vold – selvopplevde erfaringer fra å vokse opp i en ekstremt voldelig og totalitær familie. I R. Talseth & B. Bratvold (Red.), Barn i Norge 2011: Vold og traumer. Oslo: Organisasjonen voksne for barn (s.22-41).)).

I de tilfellene der det er en av foreldrene som har begått krenkelser må behandlere være oppmerksomme på at det ikke er uvanlig at pasienten har et ambivalent forhold til den ikke-krenkende forelderen. Likevel er det ikke sikkert at denne forelderen vet alt som har skjedd, og det er ikke sjelden at også den ikke-krenkende forelderen har blitt preget av utøver¹,².

De ovennevnte eksemplene illustrerer at traumeutsatte ønsker og tar ulik kontakt med pårørende. Dette gjelder også i de tilfellene der pårørende har vært utøver. Ofte kan en viktig del av behandlingen være knyttet til å sortere i egne og andre pårørendes reaksjoner på krenkerens handlinger².

Det ikke nødvendigvis gitt på forhånd hvilke reaksjoner pasienten vil få om den i voksen alder tar kontakt med foreldre der den ene eller begge utøvde vold eller overgrep.  I lys av dette er det viktig at pasienten selv får definere hvem den anser som sine pårørende, og at man sammen med pasienten forsøker å identifisere hvilke relasjoner som i dag er positive. Pasienter med relasjonstraumer må ikke presses til å ta kontakt med slektninger eller andre.

Voksne pårørende

Pårørende kan ofte føle avmakt hvis en av deres nærmeste opplever å bli rammet av en psykisk lidelse. Pårørende trenger derfor både å bli ivaretatt og involvert.

Ofte er det hensiktsmessig å invitere partner og andre nærstående for å informere om hvordan traumet eller traumene kan påvirke pasientens nåtidig fungering, hva man jobber med i behandlingen og hvordan det videre samarbeidet skal være. Det er også viktig å undersøke hva de pårørende har behov for. Noen ganger har pasienten vært syk i flere år, og de pårørende kan være svært slitne. Andre ganger kan fokuset rettes mot hvordan omgivelsene kan være til støtte for pasienten.

Det er laget et eget e-læringskurs kalt Pårørendeprogrammet som inneholder mye nyttig informasjon om hvordan man kan samarbeide med pårørende. Hovedvekten av fokuset i dette programmet er voksne pårørende.

Barn som pårørende

Pårørende kan også være barn. I følge Helsepersonelloven og Spesialisthelsetjenesteloven har helsepersonell plikt til å ivareta mindreårige barn som pårørende, og alle helseinstitusjoner skal ha barneansvarlig personell. Det finnes en egen veileder som beskriver hvilke forventninger man har til at helsepersonell ivaretar ansvaret for barna. Den enkelte enhet har for eksempel plikt til å undersøke hvordan barnets situasjon er og hvilke behov barnet har for informasjon om forelderens situasjon. Det er viktig at barna blir fanget tidlig opp og at det blir satt i gang prosesser som setter barn og foreldre i stand til å mestre situasjonen når foreldre blir alvorlig syke. Under kilder til fordypning har vi lagt inn ulike skjema som kan brukes som utgangspunkt for samtaler med foreldre om barnas situasjon.

Det finnes også et eget e-læringskurs kalt Barn som pårørende, som i stor grad formidler barnets perspektiv på hvordan det er å ha en forelder som er psykisk syk. Kurset kommer inn på hvilken informasjon barnet trenger, og hvordan det kan bli i varetatt.  Kurset beskriver også viktigheten av å sjekke om foreldrene klarer å skjøtte sine roller som foreldre, og hva man skal gjøre hvis dette ikke er tilfelle.

Organisasjonen Voksne for barn har i tillegg en del informasjon som er relevant i forbindelse med barn som pårørende.

1. Aasland, M.W. (2005). Hvordan hadde du det?  Incestutsattes beretninger om samvær med overgriper (Rapport 08/2005). Oslo: Redd barna. [↩] [↩]
2. Langseth, M.J., Tjersland, O.A., Gulbrandsen, W., Jensen, T., Mossige, S. & Reichelt, S. (2006). Mor-datter-forholdet etter seksuelle overgrep: En analyse av et terapiforløp. Tidsskrift for Norsk Psykologforening, 43(10), 1012–1022. [↩] [↩]