Sensitivitetstyper

Vi som hjelpere har på samme måte som pasientene både sterkere og svakere sider. Disse kommer også frem i våre møter med pasientene.

Tradisjonelle begreper for hva terapeuter og pasienter bringer med seg inn i terapirelasjonen har gjerne vært «overføring» og «motoverføring». Overføring betegner at pasienten viser reaksjonsmønstre som stammer fra tidligere erfaringer, og motoverføring betegner at terapeuten i møte med pasienten viser reaksjonsmønstre som stammer fra sin tidligere erfaring.

Tidligere betraktet man motoverføringene som noe som utelukkende utgjorde en forstyrrelse og fordreining av terapiarbeidet. I dag er forståelsen mer nyansert, ved at man betrakter terapeutens reaksjoner som kilde til kunnskap om klienten¹.

Speilnevroner

Basert på forskning på aper fra 90-tallet og frem til i dag, har det etablert seg en teori om speilnevroner. Forskningen har vist at hvis en ape observerer andre apers handlinger, så aktiveres de samme delene av hjernen som observatøren ville brukt dersom den skulle gjort handlingen selv².

Nyere forskning på mennesker tyder på at det eksisterer liknende system for blant annet ansiktsuttrykk³. Gallese, Eagle og Migone³ mener at siden det er de samme kroppslige systemene som er involvert både i produksjon og forståelse av blant annet ansiktsuttrykk, så kan man si at speilnevronene gjør det mulig å ha en direkte oppfattelse av andres følelser.

I dette perspektivet blir terapeutens følelser og reaksjoner viktige. Vi vet at traumepasienter på grunn av sin historie gjerne er svært vare for hvilke signaler hjelperne gir, og at de ofte har utfordringer med å regulere egne følelser. Hvis terapeuten da uttrykker sterke reaksjoner eller uregulerte følelser, så kan dette virke nedbrytende på pasienten, fordi de har begrensede forutsetninger for å håndtere dem. De samme prosessene åpner samtidig opp for at dersom terapeuten er i stand til å regulere følelsene sine, så vil dette kunne virke regulerende også på pasienten⁴.

Bevissthet om egne reaksjoner

Ut fra det ovennevnte er det derfor en fordel om terapeuten kjenner til sine egne reaksjonsmønstre, og eventuelt trener på å håndtere egne følelsesuttrykk. Dette kan for eksempel skje ved at vi trener på «å tenke før vi handler». Vi kan trene på å ta pauser før vi gjør eller sier noe følelsesstyrt. Vi kan også trene på å innta en aksepterende og ikke-dømmende holdning⁵. Begge deler kan regulere både vår egen og pasientens følelsesmessige kommunikasjon.

Circle of Security har et begrep om kjernesensitivitet og en inndeling av sensitivitetstyper som kan være nyttig i arbeidet med å bli bevisst både sine egne reaksjoner og pasientens reaksjoner¹. Sensitiviteten innebærer i denne sammenhengen et sett av ubevisste prosedyrer som en person bruker for å unngå ubehagelige opplevelser i nære relasjoner¹.

Det finnes selvfølgelig en rekke andre modeller man kan bruke som utgangspunkt for å utforske egen sensitivitet, men her velges modellen fra Circle of security som et eksempel.

Separasjonssensitivitet

Separasjonssensitive lærte tidlig i oppveksten at det å ha fokus på hva andre ønsker eller trenger, fremfor egne behov, er en effektiv metode for å unngå å bli avvist. Dette kan gi seg utslag i at det kan være viktig å være godt likt, eller vansker med å håndtere avvisning, utagering, krangel, kritikk eller ignorering.

Separasjonssensitive oppnår kontroll ved å ta vare på andre. De er ofte på vakt overfor tegn på at det er noe galt i relasjonen, og kan ha vansker med å være tydelig med hensyn til egne meninger.

Prestasjonssensitivitet

Prestasjonssensitive lærte tidlig i oppveksten at anerkjennelse og aksept henger sammen med prestasjon. Indirekte innebar lærdommen at det ikke er tilstrekkelig å være den man er. Dette kan gi seg utslag i at det kan være viktig å være dyktig og ikke gjøre feil, samtidig som de har en tendens til å søke forsikringer fra andre.

Prestasjonssensitive kan ha vansker med å håndtere andres følelser av apati, oppgitthet, underytelse eller ødeleggelse. Ved kritikk eller hvis andre oppfatter dem som utilstrekkelige kan de reagere med sinne, forakt, latterliggjøring eller tilbaketrekning.

Trygghetssensitivitet

Trygghetssensitive lærte i oppveksten at omkostningene ved å være knyttet til andre er å gi opp seg selv og egne behov. De ønsker gjerne nærhet, men kan lett kjenne seg kontrollert og invadert av nære andre. De kan derfor beskytte seg ved å holde avstand til de rundt seg.

Det virker ofte som trygghetssensitive forsøker å finne et kompromiss mellom selvutslettelse og isolasjon. Andre kan imidlertid oppfatte dem som selvtilstrekkelige. I relasjoner vi de forsøke å kontrollere avstand og nærhet, og hvis de ikke blir forstått eller hvis de opplever seg eksponert vil reaksjonen være tilbaketrekning eller unngåelse.

Det er ikke uvanlig å være en blanding av flere sensitiviteter.

1. Brandtzæg, I., Smith, L. & Torsteinson, S. (2011). Mikroseparasjoner: Tilknytning og behandling. Oslo: Fagbokforlaget. [↩] [↩] [↩]
2. Gallese, V., Eagle, M. N., & Migone, P. (2007). Intentional attunement: Mirror neurons and the neural underpinnings of interpersonal relations. Journal of the American Psychoanalytic Association, 55(1), 131-175. [↩]
3. Gallese, V., Eagle, M. N., & Migone, P. (2007). Intentional attunement: Mirror neurons and the neural underpinnings of interpersonal relations. Journal of the American Psychoanalytic Association, 55(1), 131-175. [↩] [↩]
4. Brandtzæg, I., Smith, L. & Torsteinson, S. (2011). Mikroseparasjoner: Tilknytning og behandling. Oslo: Fagbokforlaget. [↩]
5. Fisher, J. (2014). Trauma and violence: Working with aggression, self-harm and suicidality. Foredrag ved Felix konferansesenter i Oslo, 26-27. september 2014. [↩]