Type 1 versus type 2

Bearbeiding ved type I traumer

Ved type I traumer behandlingsforløpet starter med kartlegging, via en problemformulering til bearbeiding. Ulike former for eksponeringsterapi, som EMDR, Narrativ eksponeringsterapi og traumefokusert kognitiv atferdsterapi, har dokumentert effekt¹. I tråd med dette legger retningslinjer vekt på eksponering for traumatiske minner under bearbeidingen².

Samtidig viser forskningen at fellesfaktorene kan forklare mye av behandlingseffekten ved de fleste tilnærminger³. Tilnærminger som bygger på fellesfaktorene synes derfor å være virksomme. Uavhengig av metode er målet at pasienten opplever at faren er over, at hendelsen er noe som har skjedd og at hendelsen er integrert i pasientens historie.

Bearbeiding ved type II traumer

Ved bearbeiding av type II traumer hjelper man pasienten til å bevege seg fra automatiske reaksjoner til økt refleksjon og innsikt i egen fungering⁴. Selv etter en periode med stabilisering kan mange pasienter ha så store utfordringer med selvregulering at de ikke klarer å etablere vedvarende overordnede perspektiv på egen situasjon⁵. Bearbeidingen balanserer derfor mellom stabilisering og gradvis eksponering ut fra en kontinuerlig dialog mellom behandler og pasient⁵. I takt med økt bevissthet om hvordan smertefulle erfaringer virker inn på kropp og sinn, øker også evnen til selvregulering og evnen til å kontrollere når, hvor og hvordan traumatiske minner skal være gjenstand for oppmerksomhet⁶.

Dissosiasjon

Ved type II traumer påvirkes bearbeidingen av eventuell dissosiasjon. «Enkle» dissosiative symptomer utløses gjerne av triggere på samme måte som fryktresponsene. Bearbeidingen innebærer derfor ofte å «nøste bakover» fra triggere til traumatiske situasjoner, samtidig som pasienten får hjelp til å være til stedet her og nå. På denne måten blir dagens reaksjoner og traumatiske minner satt i en meningsfull sammenheng i egen historie.⁴

Bearbeiding ved strukturell dissosiasjon er som regel mer omfattende enn ved dissosiative symptomer, og krever at behandleren anerkjenner og gradvis får kunnskap om alle delene⁷. I overgangen mellom fase I og fase II fremmer terapeuten trygghet, nysgjerrighet og kommunikasjon til delene og mellom delene⁷,⁸. Etter hvert som delene blir mer fleksible, mer orienterte mot nåtiden, og mer villig til å lytte til hverandre vil sannsynligheten for kommunikasjon mellom delene øke. Ofte er det først da prosessene knyttet til integrasjon kan starte⁷.

1. Ehlers, A., Bisson, J., Clark, D. M., Creamer, M., Pilling, S., Richards, D., … & Yule, W. (2010). Do all psychological treatments really work the same in posttraumatic stress disorder?. Clinical psychology review, 30(2), 269-276. [↩]
2. National Institute for Health and Clinical Excellence (2005). Post-traumatic stress disorder (PTSD): The management of PTSD in adults and children in primary and secondary care. NICE guidelines [CG26]. Manchester: National Institute for Health and Clinical Excellence. [↩]
3. Wampold, B. E., Imel, Z. E., Laska, K. M., Benish, S., Miller, S. D., Flűckiger, C., … & Budge, S. (2010). Determining what works in the treatment of PTSD. Clinical Psychology Review, 30(8), 923-933. [↩]
4. Ford, J. D. (2009). Neurobiological and developmental research: Clinical implications. I C.A. Courtois & J.D. Ford (Red.), Treating complex traumatic stress disorders: An evidence-based guide (s. 82-104). New York: Guilford Press. [↩] [↩]
5. Courtois, C. A., & Ford, J. D. (2013). Treatment of complex trauma: A sequenced, relationship-based approach. New York: Guilford Press. [↩] [↩]
6. Courtois, C. A., Ford, J. D., & Cloitre, M. (2009). Best practice in psychotherapy for adults. I C.A. Courtois & J.D. Ford (Red.), Treating complex traumatic stress disorders: An evidence-based guide. New York, NY: Guilford Press. [↩]
7. Steele, K., van der Hart, O., & Nijenhuis, E. R. (2005). Phase-oriented treatment of structural dissociation in complex traumatization: Overcoming trauma-related phobias. Journal of Trauma & Dissociation, 6(3), 11-53. [↩] [↩] [↩]
8. Fisher, J. (2014a). Trauma and violence: Working with aggression, self-harm and suicidality. Foredrag i Oslo. [↩]