EMDR

EMDR, (Eye Movement Desensitization and Reprocessing) er en psykoterapeutisk tilnærming utviklet av Francine Shapiro på slutten av 1980-tallet og begynnelsen av 1990-tallet¹,². Hun oppdaget ved en tilfeldighet at når hun beveget øynene fra side til side ble negative tanker og minner mindre plagsomme. Denne opplevelsen var starten på en systematisk undersøkelse av fenomenet, og en systematisk behandlingstilnærming³.

Teorietisk fundament

EMDR bygger på en informasjonsprosesserings modell. Shapiro hevder at negative selvopplevelser og følelser som ikke står i forhold til situasjonen, samt selvdestruktiv atferd er tegn på at farlige hendelser ikke er hensiktsmessig håndtert og prosessert av hjernen. Vi vet at triggere utløser det samme handlingsrepertoaret som hjalp pasienten å overleve da den var i fare. Dette handlingsrepertoaret er i dag uhensiktsmessig, nå som faren er over. Pasienten kan for eksempel overgi seg totalt, tenke at «det var min feil, jeg er ingenting verdt», og føle skam. Shapiro hevder at negative tanker og følelser om seg selv og feilaktige tanker hvem som har ansvar for det som skjedde vedlikeholder symptomene. Videre antar hun at hvis man prosesserer på nytt de situasjonene som er opphav til tankene og følelsene, så vil dette lagre minnene på en annen måte og redusere symptomene, samtidig som det vil føre til en ny selvforståelse.

Generelt om behandlingen

Behandlingstilnærmingen er bygd opp på en måte som legger til rette for «dobbelt oppmerksomhet». Det vil si at pasienten har fokus på farlige og krenkende hendelser, samtidig som den beholder tilstedeværelsen «her og nå» gjennom tosidig stimulering. Stimuleringen kan skje gjennom synssansen, gjennom hørselen eller gjennom berøringssansen på vekselvis høyre og venstre side.

I løpet av terapien blir assosiasjonen til de vanskelige minnene endret til en mer positiv forståelse av det som skjedde. Pasientens ubehag blir mindre og tankene omkring det som skjedde blir mer realistiske og hensiktsmessige. På denne måten kan EMDR føre til en endring i atferd og livsstil, samt pasientens opplevelse av seg selv, andre og verden.

Behandlingen er strukturert etter protokoller, som angir i hvilken rekkefølge ulike prosedyrer skal gjennomføres. Det finnes egne protokoller for blant annet enkeltstående traumer, komplekse traumer, barn, nyere traumer⁴, behandling av nyere traumer i grupper⁵, og dissosiative lidelser⁶.

Kun sertifiserte behandlere kan bruke EMDR, og kun helsepersonell kan sertifiseres. Videre bør en ha kurs i de protokollene en bruker.

Vurderinger og EMDR i kombinasjon med andre tilnærminger

I forkant av en eventuell EMDR behandling må terapeuten gjøre en vurdering av hvorvidt EMDR er en egnet behandlingsmetode. Denne vurderingen bygger på pasientens evne til dobbelt oppmerksomhet, traumets art, og terapeutens ferdigheter i EMDR.

Ved enklere traumer kan EMDR gjerne benyttes som hovedtilnærming etter innledende kartlegging²,⁴. Ved mer komplekse traumer kan det være nødvendig med en lengre stabiliserende behandling, før EMDR sammen med andre tilnærminger kan brukes vekselvis med stabiliserende behandling⁷,⁸,⁹. En slik bruk av EMDR krever imidlertid at terapeuten har et helt annet ferdighetsnivå enn ved enkelttraumer.

Standard EMDR-behandlng består av åtte faser

Standardbehandlingen består av en strukturert åtte-faset tilnærming som adresserer fortid, nåtid og fremtid².

I første fase skaffer terapeuten seg en oversikt over traumehistorien, og gjør en vurdering av hvorvidt pasienten er rede for metoden. Oversikten får terapeuten ved å ta utgangspunkt i det som er vanskelig for pasienten i dag og be vedkommende gå bakover i tid for å finne de hendelsene som er opphavet til ubehaget. Hendelsene noteres og brukes som utgangspunkt for videre behandling.

I andre fase etableres «Trygt sted». Terapeuten hjelper pasienten til å tenke tilbake på et positivt minne eller skape en forestilling om en trygg situasjon, og trene på å nyttiggjøre seg minnet eller forestillingen. «Trygt sted» er viktig som en regulerende strategi mellom timene og dersom protokollen må avbrytes.

I tredje fase velger terapeuten og pasienten et avgrenset traume de skal ha fokus på. Terapeuten ber pasienten beskrive det verste øyeblikket i den aktuelle hendelsen. Deretter ber terapeuten pasienten beskrive hvilken følelse som er knyttet til øyeblikket, og hvor i kroppen følelsen sitter. På en skala fra null til ti angis graden av ubehaget. Til slutt i denne fasen blir pasienten spurt om hva den helst vil tenke om seg selv i den aktuelle situasjonen, samt angi hvor holdbar denne positive tanken føles på en skala fra en til syv.

I fjerde fase blir pasienten bedt om å ha fokus på den aktuelle hendelsen i korte sett på omkring 15-20 sekunder. Samtidig bes pasienten om å fokusere på den tosidige stimuleringen. Etter hvert sett med dobbel oppmerksomhet blir pasienten spurt om hva den legger merke til, og det nye settet med dobbelt oppmerksomhet starter med det pasienten presenterer. Etter spesielle angivelser innen tilnærmingen blir pasienten med gitte mellomrom bedt om å gå tilbake til den situasjonen som ble valgt i fase tre, og på nytt angi graden av ubehag på en skala fra null til ti. Den tosidige stimuleringen fortsetter, av og til over flere konsultasjoner, til ubehaget er borte.

I femte fase blir pasienten bedt om å fokusere på situasjonen som ble valgt i fase tre, samt den positive tanken, og angi hvor sann den nå føles. Dersom tanken føles sann, styrkes denne. Noen ganger hender det at pasienten kommer opp med en annen tanke enn den opprinnelige. Da bruker man denne i stedet.

I sjette fase gjøres en «kroppsskanning». Pasienten blir her bedt om å kjenne etter i kroppen etter mulig gjenværende ubehag eller motstand i forbindelse med situasjonen som ble valgt i fase tre, samtidig som den også har fokus på den positive tanken. På denne måten kan en fange opp ubehag knyttet til den aktuelle situasjonen som ikke ble adressert i tidligere faser.

Syvende fase benyttes alltid ved avslutning av konsultasjonen eller ved avslutning av prosessering av den aktuelle situasjonen. Da tas det trygge stedet frem, og styrkes.

I åttende fase evalueres behandlingen, og man vurderer om det er behov for videre behandling, eller om behandlingen kan avsluttes.

Hva er de virksomme faktorene?

Det er fremdeles usikkert hvordan EMDR virker, men mange studier viser at metoden har effekt¹⁰,¹¹. Antatte virkningsmekanismer som har vært nevnt har vært eksponering for den traumatiske hendelsen men med kort eksponeringstid, at bevegelsene reduserer stress, at metoden fremmer dannelse av nye kognitive assosiasjoner, at eksponeringen koples med refleksjon, og at pasienten lærer å trøste seg selv.

1. Shapiro, F. (1989). Efficacy of the eye movement desensitization procedure in the treatment of traumatic memories. Journal of traumatic stress, 2(2), 199-223. [↩]
2. Shapiro, F. (2001). Eye Movement Desensitization and Reprocessing (EMDR): Basic Principles, Protocols, and Procedures (2. Utg.). New York: Guilford Press [↩] [↩] [↩]
3. Jakobsen, M. (2006). EMDR (Eye Movement Desensitization and Reprocessing): en metode for bearbeining av traumatiske minner. I T. Anstorp, K. Benum & M. Jacobsen (Red.), Dissosiasjon og relasjonstraumer: Integrering av det splittede jeg (s. 155-175). Oslo: Universitetsforlaget. [↩]
4. Shapiro, E. & Laub, B. (2009). The Recent Traumatic Episode Protocol (R-TEP): An Integrative Protocol for Early EMDR Intervention (EEI). I M. Luber, (Red), Implementing EMDR early mental health interventions for man-made and natural disasters: Models, scripted protocols and summary sheets. New York: Springer Publishing Company. [↩] [↩]
5. Quinn, G. (2009). Emergency Responce Procedure. I M. Luber (Red.), Eye movement desensitization and reprocessing (EMDR) scripted protocols: Basic and special situations. (s. 271-278). New York: Springer Publishing. [↩]
6. Knipe, J. (2014). The EMDR toolbox. Specific procedures to treat complex PTSD and other dissociative conditions. Foredrag. [↩]
7. Forgash, C., & Copeley, M. (2007). Healing the heart of trauma and dissociation with EMDR and ego state therapy. New York: Springer Publishing Company. [↩]
8. Gonzalez, A.& Mosquera, D.(2012). EMDR and Dissociation: The Progressive Approach. Charleston: Amazon Imprint. [↩]
9. van der Hart, O., Groenendijk, M., Gonzalez, A., Mosquera, D., & Solomon, R. (2013). Dissociation of the personality and EMDR therapy in complex trauma-related disorders: Applications in the stabilization phase. Journal of EMDR Practice and research, 7(2), 81-94. [↩]
10. Chen, Y. R., Hung, K. W., Tsai, J. C., Chu, H., Chung, M. H., Chen, S. R., … & Chou, K. R. (2014). Efficacy of Eye-Movement Desensitization and Reprocessing for Patients with Posttraumatic-Stress Disorder: A Meta-Analysis of Randomized Controlled Trials. PloS one, 9(8), e103676. [↩]
11. Maxfield, L. (2007). Current status and future directions for EMDR research. Journal of EMDR practice and research, 1(1), 6-14. [↩]