Samregulering

Vi mennesker har en medfødt evne til å inngå i samspill med andre både ved hjelp av ansiktsuttrykk, toneleie, kroppsspråk og rytme. Sagt på en annen måte speiler vi hverandre. Mead¹ gikk så langt som å si at drivkraften i menneskets utvikling er å oppleve seg selv i den andre.

Siden traumepasienter kan ha problemer med regulering og ikke sjelden møter andre med usikkerhet og mistillit, har samspillet og speilingen stor betydning.

Konsekvensene er at terapeuten bør tone seg følelsesmessig inn og avpasse rytme og toneleie til pasienten, slik at den får en «følelsesmessig bevissthet» om pasientens opplevelser².

Hvis terapeuten oppdager en «mismatch» mellom seg selv og pasienten bør den kommentere dette, og ta ansvar for det manglende samspillet eller misforståelsen. Terapeuten må med andre ord legge til rette for og «bære» samspillet.

Samspill

Samspills- og speilingsteori gir en forståelsesramme for at terapeutens kapasitet for empati, selvregulering, begrepsbruk, og løsningsorientering kan gi pasienten tilgang til de samme kapasitetene²,³. Når terapeuten er følelsesmessig inntonet uten å gå ut av sitt toleransevindu, og uten å forsterke følelser slik at pasienten går ut av sitt toleransevindu, virker dette regulerende for pasienten. Hvis terapeuten samtidig kan hjelpe pasienten med å navngi følelser eller kroppslige opplevelser er dette også regulerende. Grunnen er at tenkehjernen med språksentrene «kobles på» og det opprettes en forbindelse mellom opplevelse og begrep. Hvis terapeuten i tillegg til dette klarer å finne alternative håndteringsmåter sammen med pasienten, kan dette innebære en betydelig utvidelse av pasientens handlingsrom sammenlignet med utgangspunktet.

Et eksempel kan være en pasient som ofte blir hypoaktivert i samtale om egne behov. Hvis terapeuten merker dette kan den sette ord på dette på en inntonet måte før pasienten er utenfor toleransevinduet.

«Nina, nå virker det på meg som om du er i ferd med å forsvinne, for kroppsspråket ditt er annerledes. Skal vi reise oss litt?» Deretter kan terapeuten og pasienten samtale nærmere om hva terapeuten observerte, hva pasienten opplevde, og hvordan dette henger sammen med samtaletemaet.

Påvirkning

Til tross for det ovennevnte må hver enkelt terapeut finne sin stil. Terapeuten må finne sin måte å avpasse rytme og toneleie, og tone seg følelsesmessig inn på pasienten. Forsking viser at selv spedbarn klarer å skille mellom «naturlige ansiktsuttrykk» og «kopierte ansiktsuttrykk»⁴. Vi må derfor være klar over at traumepasienter som er svært sensitive, og tidvis oversensitive for hva andre uttrykker, lett fanger opp alle våre følelser, inkludert frykt, hjelpeløshet, rådvillhet, eller mistro.

Samspills- og speilingsteori innebærer ikke bare at terapeuten påvirker pasienten, men også at pasienten påvirker terapeuten. Terapeuten må derfor kjenne grensene for sitt eget toleransevindu, og lære seg teknikker for å regulere ikke bare pasienten, men også seg selv. Vi skal senere komme tilbake til teknikker for kroppsregulering, samt gjenkjenning og forebygging av sekundærtraumatisering.

1. Mead, G. H. (1934). Mind, self, and society: From the standpoint of a social behaviorist (Works of George Herbert Mead, Vol. 1). Elektronisk versjon. Hentet 28. September  2015. [↩]
2. Tronick, E. Z., Bruschweiler-Stern, N., Harrison, A. M., Lyons-Ruth, K., Morgan, A. C., Nahum, J. P., … & Stern, D. N. (1998). Dyadically expanded states of consciousness and the process of therapeutic change. Infant mental health journal, 19(3), 290-299. [↩] [↩]
3. Greenberg, L. S., Watson, J. C., Elliot, R., & Bohart, A. C. (2001). Empathy. Psychotherapy: Theory, Research, Practice, Training, 38(4), 380-384. [↩]
4. Markova, G., & Legerstee, M. (2006). Contingency, imitation, and affect sharing: Foundations of infants’ social awareness. Developmental Psychology, 42(1), 132-140. [↩]