Anamnese

Egen redegjørelse for sykehistorie, problemer og ressurser. For å kunne gi best mulig hjelp til pasienter med psykiske lidelser er en god anamnese viktig. Dette gjelder også ved traumerelaterte lidelser.

Anamnesen blir gjerne tatt opp i begynnelsen av et pasientforløp og kan gi en overordnet forståelse av pasientens situasjon. I tillegg kan den gi hypoteser som kan bekreftes eller avkreftes ved videre intervju eller kartlegging.

Ut fra de forekomsttallene som finnes bør behandlere gjøre det til et prinsipp å spørre om belastende og potensielt traumatiske hendelser i anamnesen. Selv om en pasient ikke er henvist for traumebehandling eller sier noe om potensielt traumatiske hendelser i de første samtalene, kan traumer vise seg å være kjernen i pasientens lidelse. Det er grunn til å tro at i en del tilfeller vil traumene kunne avdekkes på et tidlig tidspunkt ved kunnskap om traumer og en grundig anamnese.

Alle muligheter bør holdes åpne i begynnelsen av et pasientforløp. I arbeid med flyktningepasienter kan man forvente at personen har mange belastende og potensielt traumatiske hendelser knyttet til krig, forfølgelse og flukt. Man må likevel ikke glemme å kartlegge andre potensielt traumatiske eller belastende hendelser, samt vurdere hvorvidt vansker kan skyldes psykiske lidelser som ikke er traumerelaterte.

Nyttige tema for en anamnese

• Aktuelt: Hva har bidratt til at pasienten tar kontakt nå? Hva ønsker pasienten hjelp til?
• Belastende livshendelser eller vedvarende belastende situasjoner eller relasjoner
• Oppvekstsvilkår knyttet til foreldre, søsken, bolig, flytting, økonomi, omsorg, venner
• Relasjoner til familie i dag
• Barn
• Nettverk
• Skolegang, utdannelse, arbeidsliv, militærtjeneste
• Nåværende og tidligere psykisk helse eksempelvis selvmordsforsøk, utviklingshistorie, aggresjon og vold
• Nåværende og tidligere mestringsstrategier
• Søvn
• Tidligere kontakt med hjelpetilbud
• Psykiske lidelser i familien
• Eventuelle nåværende og tidligere fysiske sykdommer, allergier, stoffskiftesykdommer, smertetilstander, samt typer oppfølging
• Kontakt med tannlege
• Tidligere og nåværende bruk av medikamenter og naturpreparater
• Rushistorie
• Interesser

Hvis pasienten ikke gir noe svar

Det kan være mange grunner til at pasienten ikke ønsker å svare på spørsmål om traumer. Dette kan skyldes redsel for å miste kontrollen, at tiden som er satt av er for kort til å hente seg inn igjen i etterkant eller dårlige erfaringer fra tidligere behandlingsforløp. Det kan også skyldes usikkerhet knyttet til hvorvidt tolken vil overholde taushetsplikten, unngåelse som mestringsstrategi eller at pasienten selv ikke ser noen sammenheng mellom symptomer i dag og tidligere traumatiske hendelser. For mange pasienter kan traumerelaterte spørsmål i seg selv trigge skremmende gjenopplevelser og hyper- eller hypoaktivering.

Dersom pasienten blir tydelig ukomfortabel i en slik situasjon bør behandleren trygge pasienten ved å hjelpe den med å regulere seg inn i toleransevinduet og sette grenser for seg selv. Dette vil bli nærmere omtalt under Første fase.

Til en viss grad kan slike situasjoner forebygges ved at pasienten forsikres om at man i anamnesen ikke har til hensikt å gå inn i detaljene, men at man er ute etter «overskriftene». Når pasient og behandler blir bedre kjent kan alliansen, bedre regulering og en gradvis tilnærming gjøre det mulig å finne et felles språk som kan gi en tilstrekkelig beskrivelse av de skjellsettende hendelsene.