Handlingssystemer
Oppdelingen ved strukturell dissosiasjon følger ofte relativt faste mønstre. Disse mønstrene er i overenstemmelse med emosjonelle handlingssystemer1,2,3.
Handlingssystemer er nevrobiologiske systemer som har utviklet seg gjennom evolusjonen. Systemene starter og koordinerer kroppslige, følelsesmessige, tankemessige og atferdsmessige prosesser som er viktige for tilpasning og overlevelse ((Panksepp, J. (1998). Affective neuroscience: The foundations of human and animal emotions. New York: Oxford university press)).
Det finnes handlingssystemer4 for:
| Raseri – Utløses av irritasjon og frustrasjon, og brukes for å inngi frykt hos andre | Søk og utforskning – Søk for å stille ulike behov, nysgjerrighet, søk for belønning |
| Frykt – Kamp, flukt, stiv av skrekk, overgivelse | Lek – Lekenhet, sosial læring |
| Panikk og separasjon – Søk mot omsorg og oppmerksomhet – Smertefull tapsopplevelse, separasjonsskrik | Omsorg/Lyst – To system tett forbundet med hverandre – Begjær, lyst, ivaretakelse av barn og andre |
De emosjonele delenes handlingssystemer
Handlingssystemene ses i sammenheng med fryktresponsene vi benytter oss av ved opplevde farer. De emosjonelle delene kan dermed forstås som manifestasjoner av handlingssystemene som har beskyttet organismen1.
I klinisk praksis har mange terapeuter opplevd at det gjerne finnes én del som ønsker nærhet og som er redd for å bli forlatt, og én del som er kontrollerende, aggressiv eller devaluerende. Emosjonelle delers spesifikke egenskaper påvirkes imidlertid av pasientens erfaringer, antall traumer, varigheten på tidsrommet traumene skjedde og alder når traumene begynte3.
Når behandlere møter de emosjonelle delene kan det se slik ut:
Tilsynelatende normal del:
| Kamp: Beskytter | Flukt: Katastrofe | Stiv av skrekk: Vettskremt | Overgivelse: Skam | Tilknyttet: Trengende | |
|---|---|---|---|---|---|
| Emosjonelle deler: | Kamp er den årvåkne sikkerhetsvakten. Disse delene presenterer ofte paranoiditet, selvskading, de kan ofte være opptatt av rettferdighet, og kan devaluere terapeuten. | Flukt redder ofte situasjonen ved å bruke avhengighetsadferd for å lindre følelsene og “koble fra” kroppen. Disse delene har ofte ikke lyst å komme til behandlingsavtalene, de gjøre ikke hjemmeoppgaver, de kan ha spiseforstyrrelser eller rusproblemer. | De vettskremte “stiv-av-skrekk”-delene trigger ofte andre deler til å respondere. Disse delene er ofte de som viser angstreaksjonene og har kroniske spenningsregulerte smerter. | Skammen, selvforakten og passiviteten til overgivelse fôrer hjelpesløsheten og håpløsheten. Disse delene presenterer ofte depresjonen og ønsket om å unnslippe. | Tilknytningsdelen bruker sårbarhets- og desperat hjelpesøkeradferd for å få beskyttelse. Disse delene presenterer ofte ensomhet og at ingen forstår dem. |
Handlingssystemene til den tilsynelatende normale delen av personligheten
Den tilsynelatende normale delen av personligheten er assosiert med handlingssystemene som har bidratt til artens overlevelse og som er involvert i hverdagen. Denne delen tar seg gjerne av omsorg for barn og sosiale relasjoner. Den kan også oppsøke stimuli som et ledd i å unngå de emosjonelle delene3. Ved dissosiativ identitetsforstyrrelse, kan man se flere tilsynelatende normale deler av personligheten, der hver del kan ha sin oppgave. Én del kan følge opp barn, mens en annen del går på jobb.
Dynamikk
Nijenhuis og den Boer3 har en hypotese om at kanskje vedlikeholdes oppdelingen i en tilsynelatende normal del av personligheten og emosjonelle deler fordi handlingssystemene gjensidig hemmer hverandre. Vi er for eksempel ikke nysgjerrige og har panikk samtidig.
Fisher5 påpeker også at det som truer stabiliteten ikke er oppdeltheten eller lidelsen i seg selv, men konflikten mellom de ulike delene. For eksempel kan tilknytningen til terapeuten konkurrere med ønsket om å flykte eller motsette seg behandling. Samtidig kan ønsket om å leve og ha et stabilt liv konkurrere med ønsket om å dø eller behov for rask lindring gjennom rus. Dette skaper fastlåste mønstre det kan være vanskelig å komme seg ut av.
Uløste indre konflikter mellom konkurrerende responssystem forstyrrer også prosessen med å bearbeide traumene. Den tilsynelatende normale delen av personligheten får problemer med å «gå videre i livet» fordi triggere aktiverer emosjonelle deler. For eksempel kan delen som vil knytte seg til andre utløse selvskading hos en kjempende del, noe som igjen fører til at overgivelsesdelen føler mer skam og håpløshet. Klienten blir sittende fast i et utrygt mønster. Det første steget på veien er derfor å bli bevisst på konfliktene mellom delene.
- Nijenhuis, E.R.S., van der Hart, O. & Steele, K. (2010). Trauma-related structural dissociation of the personality. Activitas Nervosa Superior, 52, 1-23. [↩] [↩]
- Liotti, G. (2004). Trauma, dissociation, and disorganized attachment: Three strands of a single braid. Psychotherapy: Theory, research, practice, training, 41(4), 472-486. [↩]
- Nijenhuis, E. R.S. & den Boer, J.A. (2007). Psychobiology of traumatization and trauma-related structural dissociation of the personality. I Vermetten, E. (red), Dorahy, M. (red) & Spiegel, D. (red) Traumatic dissociation: Neurobiology and treatment (s 219-236). Arlington: American Psychiatric Publishing, Inc. [↩] [↩] [↩] [↩]
- Panksepp, J. (1998). Affective neuroscience: The foundations of human and animal emotions. New York: Oxford university press [↩]
- Fisher, J. (2014). Trauma and violence: Working with aggression, self-harm and suicidality. Foredrag i Oslo. [↩]