Integrasjon

Dissosiasjon kjennetegnes av mangel på sammenheng. Derfor integrasjon er det overordnede målet for disse pasientenes behandlingsforløp. Integrasjon kan forstås som sluttproduktet av en rekke delprosesser. Disse skal vi se nærmere på. 

Hva er integrasjon?

Hvert eneste sekund setter hjernen aktivt sammen sanseinntrykk, følelser, bevegelser og fortolkninger av verden til helhetlige minner og representasjoner. Over tid bygges også nye inntrykk og opplevelser inn i disse representasjonene ((Nijenhuis, E.R.S., van der Hart, O. & Steele, K. (2010). Trauma-related structural dissociation of the personality. Activitas Nervosa Superior, 52, 1-23.)).

Integrasjon kan derfor ses på som en rekke kontinuerlige prosesser av mentale og atferdsmessige handlinger. Gjennom disse handlingene og prosessene sys erfaringer og selvopplevelser sammen på tvers av tid og situasjoner¹.

«Velintegrerte personer» har en stabil opplevelse av hvem de er. Samtidig har de en forståelse av at de kan vokse, endre seg, og fremdeles være den de er. Slike personer opplever seg selv som «jeg» uavhengig av hva de tenker, føler eller gjør. De mister ikke kontakten med nåtiden hvis de tenker tilbake på traumatiske hendelser. Og når de tenker tilbake har de et minne av noe i stedet for en gjenopplevelse¹.

«Velintegrerte personer» er i tillegg i stand til å gjenkjenne og akseptere virkeligheten slik den er og slik den har vært. Dette gjør dem i stand til å handle hensiktsmessig ut fra nåværende omstendigheter, i stedet for å reagere med innlærte uhensiktsmessige handlingsmønstre ((Steele, K., & Van der Hart, O. (2009). Treating dissociation. I J.D. Ford & C. Courtois (Red.), Treating Complex Traumatic Stress Disorders (Adults): Scientific foundations and therapeutic models (s. 145-165). New York: Guilford Publications.)).

Grunnleggende nivå av integrasjon: “syntese”

Det grunnleggende nivået av integrasjon innebærer en «syntese». Dette er egentlig flere prosesser der sansemessige inntrykk, bevegelser, tanker, følelser, minner og selvopplevelser både blir bundet sammen med hverandre og erkjent hver for seg¹. I etterkant kan man fleksibelt huske sanseinntrykk fra situasjonen, hva en syntes om situasjonen, hvor situasjonen utspant seg, og foranledningen til situasjonen. Vi er heller ikke i tvil om at det var «jeg» som opplevde den. For eksempel kan en integrert opplevelse av triggere komme til uttrykk som: «Den mannen har en bart som likner barten til han som utsatte meg for overgrep som barn, men denne mannen er ikke farlig».

Slik vi forklarte under type I traumer har imidlertid overveldende hendelser en tendens til å lagres annerledes enn vanlige minner. Overveldende hendelser forstyrrer syntesen². Dette bidrar til at traumeutsatte ofte har problemer med å skille fortid fra nåtid, og overgeneraliserer læringen om det farlige. Etter en tid kan for eksempel synsinntrykket av alle skjegg utløse de kroppslige reaksjonene personen hadde under hendelsen.

Ikke-integrerte erfaringer kan for eksempel komme til uttrykk ved at pasienten sier: «Jeg prøver å holde meg unna større folkemengder». Som behandler kan vi fortolke dette som «i større folkemengder er det mange med skjegg, og siden jeg reagerer så sterkt på skjegg holder jeg meg unna slike situasjoner», men det er ikke sikkert pasienten selv er bevisst på sammenhengen.

Et viktig aspekt ved syntesen er «personifikasjon». Personifikasjon kan forstås som en delprosess ved syntesen som bidrar til at vi kontinuerlig vet at «det er jeg som opplever eller tenker dette»². Uten personifikasjon er inntrykkene og minnene våre bare en strøm av faktakunnskap. Noen ganger er det nettopp dette personer med dissosiasjon rapporterer. Andre ganger blir ikke dette tydelig for pasienten før et stykke ut i behandlingsforløpet når følelsene i større grad blir «koplet på». Pasienter kan da komme til timen og si at: «Jeg vet vi har snakket om dette tidligere, men egentlig har jeg ikke hatt følelser til disse minnene siden jeg var liten. Nå føles det hele så virkelig».

Ved strukturell dissosiasjon er minnene fra den traumatiske hendelsen bare personifisert av en emosjonell del. Selv om andre deler eller den tilsynelatende normale delen av personligheten kan ha kjennskap til hendelsen, er dette faktakunnskap for disse delene.

Høyere nivå av integrasjon: “realisasjon”

Integrasjon på høyere nivå blir ofte kalt «realisasjon». Realisasjon kan defineres som en prosess der man på et personlig plan erkjenner realitetene slik de er, aksepterer dem, og bevisst kan tilpasse seg på forskjellige måter¹.

Personifikasjon er også et viktig aspekt av integrasjon på høyere nivå. På dette nivået bidrar personifikasjonen til at vi bevisst kan begripe den betydningen minnet eller erfaringen har hatt og vil ha for livsløpet². Med andre ord er personifikasjonen medvirkende til at vi har kontinuitet i vår selvopplevelse, historie og sosiale eksistens, fra fortid til fremtid. Personifikasjonen kan komme til uttrykk som: «Dette skjedde med meg og jeg er klar over hvordan dette påvirket meg til å bli den jeg er». Eller: «Jeg er den samme personen som den som ble utsatt for overgrep som barn, men er også annerledes som voksen, og jeg blir ikke utsatt for overgrep i dag».

Personer som dissosierer «eier» eller personifiserer ikke i tilstrekkelig grad sine indre og ytre opplevelser. De kan for eksempel si: «Jeg vet hva som hendte, men det føles som om det skjedde med noen andre». De kan også i liten grad sette ord på hvordan noe har påvirket dem til å bli den de er.

Full realisasjon oppnås ikke bare gjennom et personlig eierskap, men også gjennom «presentifikasjon». Presentifikasjon er den prosessen som er involvert når man kan være tilstede i nåtiden sammen med en syntese av alle sine erfaringer, fra fortid, nåtid og forventet fremtid. Dette gjør det mulig å ta gjennomtenke beslutninger og utføre hensiktsmessige handlinger¹.

Mentalt nivå

En persons kapasitet for integrasjon og adaptive handlinger blir ofte beskrevet som personens «mentale niv廹. Begrepet kan ses i sammenheng med det som tidligere i kurset ble forklart om hvordan hjernen fungerer og toleransevinduet. Et høyt mentalt nivå krever at man er inne i toleransevinduet og at forbindelsene mellom de ulike delene av hjernen fungerer.

Et kronisk utilstrekkelig mentalt nivå fører til dysregulering og maladaptive mentale og atferdsmessige handlinger, som igjen bidrar til et utilstrekkelig mentalt nivå. Personer med dissosiasjon har ofte stor variasjon i hvilket mentalt nivå de befinner seg på fra minutt til minutt og fra dag til dag.

Rettesnorer i behandling

Med utgangspunkt i kunnskapen fra tidligere i kurset kan begrepene om «syntese», «personifikasjon», «realisasjon» og «presentifikasjon» gi rettesnorer for behandlingen. Under utforskning og anerkjennelse av reaksjoner eller ulike deler kan man fremheve og bevisst støtte opp under prosessene som bidrar til integrasjon hos pasienten. Vi skal senere komme tilbake til behandling av dissosiasjon.

1. Steele, K., & Van der Hart, O. (2009). Treating dissociation. I J.D. Ford & C. Courtois (Red.), Treating Complex Traumatic Stress Disorders (Adults): Scientific foundations and therapeutic models (s. 145-165). New York: Guilford Publications. [↩] [↩] [↩] [↩] [↩] [↩]
2. Nijenhuis, E.R.S., van der Hart, O. & Steele, K. (2010). Trauma-related structural dissociation of the personality. Activitas Nervosa Superior, 52, 1-23. [↩] [↩] [↩]