Sensorimotorisk psykoterapi
De fleste behandlingstilnærminger retter seg mot de følelsesmessige og tankemessige sidene ved traumer. Sensorimotorisk psykoterapi er en retning som i tillegg har fokus på kroppslige reaksjoner og handlinger1.
Sensorimotorisk psykoterapi er en faseorientert tilnærming som ble utviklet av Pat Ogden på begynnelsen av 1980-tallet.
Tilnærmingen er kroppsorientert men har integrert nevrobiologi, tilknytningsteori, psykodynamisk teori, kognitiv teori, og utføres med en tilstedeværende ikke-dømmende holdning i tråd med mindfulness2.
Sensorimotorisk psykoterapi har som mål å lage sammenhenger mellom kroppslig opplevelse, tanker og følelser for å bedre evnen til selvregulering Fisher, J., & Ogden, P. (2009). Sensorimotor psychotherapy. I C.A. Courtois & J.D. Ford (Red), Treating complex traumatic stress disorders: An evidence-based guide (s. 312-328). New York: Guilford Press.. Antakelsen er at manglende kroppslig regulering, manglende følelsesmessig regulering og manglende tankemessig regulering påvirker hverandre gjensidig1. En best mulig traumebehandling trenger derfor alle de tre elementene1.
Redusere traumenes påvirkning
Til forskjell fra enkelte andre kroppsorienterte tilnærminger er ikke bevissthet om kroppslige fornemmelser et mål alene, men brukes i forkant av teknikker rettet mot tanker og følelser1. I tråd med hjernen og kroppens fungering ved traumer er derfor sensorimotorisk psykoterapi først rettet mot kroppen og de eldste delene av hjernen, for så å rette seg mot det limbiske system og tenkehjernen. Man kan med andre ord kalle det en «bottom-up-tilnærming» sammenlignet med de mer kognitive «top-down-tilnærmingene». Målet er å gjenopprette «informasjonsflyten» mellom alle de tre delene1.
I tråd med det ovennevnte legger sensorimotorisk psykoterapi vekt på at det ikke er den traumatiske hendelsen i seg selv, men de ikke-verbale fragmenterte minnene, og det som i dag er uhensiktsmessige responser fra handlingssystemene, som skaper symptomene ((Ogden, P., Minton, K. & Pain, C. (2006). Trauma and the Body: A Sensorimotor Approach to Psychotherapy. New York: WW Norton & Company.)). Tilnærmingen har derfor som mål å minske den effekten traumehistorien har på pasientens nåværende organisering av opplevelser, fremfor å lage en historie eller et narrativ. Av samme grunn er man heller ikke opptatt av hvordan den traumatiske hendelsen egentlig var3.
Behandling
Rent praktisk innebærer sensorimotorisk psykoterapi at pasienten legger merke til og utforsker nåtidige fysiske tegn, impulser, sansefornemmelser, bevegelser, kroppsholdning eller pust, og setter dette i sammenheng med tanker, følelser og historie1. Behandleren viser følelsesmessig inntoning og hjelper pasienten til å utforske hvilke ord som kan brukes om kroppslige erfaringer1. Gjennom å være en modell for åpen nysgjerrighet med en undersøkende ikke-dømmende holdning jobber behandleren mot bevisstgjøring og aksept.
I denne filmen beskriver Pat Ogden vanlige reaksjoner hos pasienter og eksemplifiserer arbeid med trygghet:
I fase II bruker man ulike teknikker til å fokusere på gjentakende sanseinntrykk og kroppslige responser, helt til de ikke forstyrrer tankemessig og følelsesmessig håndtering av nåtid og fortid3. Noen ganger innebærer dette å hjelpe pasienten til å studere sine egne reaksjoner fremfor å reagere. Andre ganger innebærer dette å hjelpe pasienten til å bryte ikke-bevisste handlingsmønstre. Dette kan også innebære å fullføre kamp- eller beskyttelsesresponser som kroppen viser tegn til å gjøre3. Underveis utføres teknikker for å holde pasienten i toleransevinduet og tenkehjernen «påkoblet». Dersom pasienten balanserer på yttergrensene til toleransevinduet veileder man pasienten slik at den ikke har fokus på følelsene, men kun på de kroppslige opplevelsene. På denne måten kan man holde pasienten i toleransevinduet, og legge til rette for ny læring3.
I fase III fokuserer behandlingen på ressurser og å ta tilbake livet. Pasienten trener på å bruke de ferdighetene som ble utviklet i fase I og fase II på en fleksibel måte over en rekke situasjoner. I møte med hverdag og motgang kan imidlertid uhensiktsmessige tenkemåter med påfølgende kroppslige tendenser bidra til tilbakesteg. En viktig del av fase III arbeidet er derfor å identifisere disse tenkemåtene, se dem i sammenheng med kroppslige tendenser og følelser, vurdere holdbarheten av tankene og utfordre tankene og de kroppslige tendensene3.
Gjennom hele behandlingsforløpet legger tilnærmingen vekt på at pasienten må oppleve stor grad av medbestemmelse og kontroll. Trygghet og tillit til behandleren er avgjørende for utfallet av behandlingen3.
Strukturell dissosiasjon
Hos noen pasienter kan handlinger og bevegelser knyttes til emosjonelle deler av personligheten4. I slike tilfeller vil behandlingen dreie seg om å sortere og anerkjenne kroppslige reaksjoner som deler, der ulike reaksjoner har en historie og en bestemt funksjon. Når pasienten oppdager at de automatiske reaksjonene stammer fra mestringsforsøk under tidligere hendelser, øker selvinnsikt og integrering.
Mer om kropp
Behandling av komplekse traumer bør inkludere kroppsorienterte tilnærminger. Det kan gjøres ved å øke egen kompetanse på området og søke samarbeid med for eksempel psykomotoriske fysioterapeuter. En del pasienter kan også ha nytte av øvelser hentet fra Yoga eller Qi gong5. Slike øvelser kombinerer et oppmerksomt nærvær med et fokus på bevegelse og mestring. Man må imidlertid sørge for at øvelsene ikke er for krevende. Enkelte stillinger kan trigge sårbarhet og enkelte pasienter har så store utfordringer med å forholde seg til sin egen kropp at de ikke bør gjøre øvelser alene.
- Ogden, P., & Minton, K. (2000). Sensorimotor psychotherapy: One method for processing traumatic memory. Traumatology, 6(3), 149-173. [↩] [↩] [↩] [↩] [↩] [↩] [↩]
- Fisher, J., & Ogden, P. (2009). Sensorimotor psychotherapy. I C.A. Courtois & J.D. Ford (Red), Treating complex traumatic stress disorders: An evidence-based guide (s. 312-328). New York: Guilford Press. [↩]
- Ogden, P., Minton, K. & Pain, C. (2006). Trauma and the Body: A Sensorimotor Approach to Psychotherapy. New York: WW Norton & Company. [↩] [↩] [↩] [↩] [↩] [↩]
- Fisher, J., & Ogden, P. (2009). Sensorimotor psychotherapy. I C.A. Courtois & J.D. Ford (Red), Treating complex traumatic stress disorders: An evidence-based guide (s. 312-328). New York: Guilford Press [↩]
- Van der Kolk B. (2014) The body keeps the score: Brain, mind and body in the healing of trauma. New York: Viking Penguin [↩]