Tilknytning: Fire tilknytningsmønstre

Iløpet av de siste 40 årene har tilknytningsforskningen kommet frem til at man kan dele tilknytning inn i fire ulike mønstre eller stiler.

Som tidligere nevnt er vi født med samspillsevner, men særlig fra 6-8 måneders alder blir tilknytningen synlig ved at barnet tydelig viser at det foretrekker sine omsorgspersoner. Dette kommer ofte frem ved at barnet er skeptisk til fremmede og det viser separasjonsangst, gråt eller hyl hvis omsorgspersonene forlater dem.

De tre første mønstrene beskrives gjerne som organiserte, fordi de gjør det mulig for barnet å opprettholde en tilknytning til omsorgsgiveren. Dette er ikke tilfellet ved desorganisert tilknytning.

Det er ikke uvanlig at barn har ulike tilknytningsmønstre til ulike omsorgsgivere. Dette taler for at tilknytningsmønsteret ikke er en egenskap ved barnet alene, men er resultatet av samspillet med omsorgsgiveren¹. Mønstrene er tydeligst fra barnet er rundt 8 måneder gammelt til det er rundt 3 år.

Trygg tilknytning

Mellom 55 og 70 prosent av alle barn er trygt tilknyttet². Slike barn viser separasjonsangst hvis omsorgsgiver forlater, og søker nærhet og kontakt i nye situasjoner. Omsorgsgiverne til trygt tilknyttede barn er som regel nærværende, oppmerksomme, sensitive og kjærlige og setter barnets behov i sentrum³.

Engstelig-unnvikende tilknytning

Rundt 15 prosent av alle barn har en engstelig-unnvikende tilknytning². Slike barn viser ingen eller få reaksjoner når de blir forlatt av omsorgsgiveren. De viser heller ikke glede når den kommer tilbake, og de søker sjelden trøst³. Omsorgsgiverne til engstelig-unnvikende barn har ofte en tendens til å distansere seg når barnet søker kontakt, særlig hvis barnet viser negative følelser. I slike situasjoner har omsorgsgiverne i stedet en tendens til å fortelle hvordan «snille» barn skal oppføre seg³. Strategien til engstelig-unnvikende barn er derfor å minimalisere behovet for tilknytning slik at det kan være i nærheten av omsorgsgiver uten å oppleve avvisning. Slike barn kan fremstå selvstendige, emosjonelt uavhengige og samarbeidsvillige.

Engstelig-ambivalent tilknytning

Mellom 10 og 12 prosent av alle barn har en engstelig-ambivalent tilknytning². Slike barn holder seg nær omsorgsgiveren, reagerer sterkt når omsorgspersonen forlater, og viser ambivalent atferd når omsorgspersonen kommer tilbake. Engstelig-ambivalente barn har ofte omsorgspersoner som ikke er konsekvente i sin kontakt med barnet, og som har vanskeligheter med å skille eller prioritere mellom egne behov og barnets behov³. Strategien til engstelig-ambivalente barn er å vise sterke reaksjoner for å få oppmerksomhet. De blir klamrende, kan gråte lett og viser raskt irritasjon fordi de forsøker å holde omsorgsgiverens oppmerksomhet og på denne måten øke forutsigbarheten i den voksnes væremåte. Selv når de får oppmerksomhet er de ikke sikre på at denne kommer til å vare, så de fortsetter med strategien og kan være vanskelige å trøste. Disse barna har gjerne konsentrasjons problemer, de blir gjerne lett distrahert, spesielt ved utsikter til adskillelse fra omsorgsgiver, og de føler seg ofte hjelpeløse³.

Desorganisert tilknytning

Mellom 15 og 20 prosent av alle barn har en desorganisert tilknytning². Slike barn opplever omsorgspersonen som uforutsigbar, skremmende eller skremt³. Dette kan være omsorgspersoner som er truende eller utøver vold, men det kan også være omsorgsgivere som er svært deprimerte, rusede eller utsatte for pågående vold. I tillegg kan det være omsorgsgivere som reagerer med forvirring eller angst i situasjoner der barnet har behov for nærhet og trøst, fordi disse situasjonene aktiverer deres egne barndomstraumer³.

Desorganiserte barn føler mye frykt som de ikke har noen løsning på. På den ene siden er de avhengige av omsorgsgiveren som innimellom kan tilby støtte. På den andre siden er omsorgsgiveren årsaken til frykten. Uansett hva de prøver er dilemmaet det samme. De forsøker å tilpasse seg den voksnes uregulerte tilstand uten resultat, og mange barn utvikler en opplevelse av at det da er dem det er noe galt med³. Samspillet med omsorgsgiveren gir en følelsesmessig berg- og dalbane som sliter dem i flere retninger. Liotti¹ mener at nettopp det at de blir slitt i flere retninger som ikke er forenelige, for eksempel mellom behovet for nærhet og frykt, gjør dem svært sårbare for dissosiative lidelser.

Sett utenfra fremstår desorganiserte barn ofte forvirret fordi de gjerne avbryter atferd rettet mot omsorgsgiveren. De kan også vise selvmotsigende reaksjoner som å krabbe baklengs mot omsorgsgiveren, eller plutselig gjøre en aggressiv bevegelse i øyeblikk med hengivenhet. Ikke sjelden kan de vise fryktreaksjoner slik som fastfrysing av bevegelser, eller langsomme bevegelser og tomme ansiktsuttrykk³.

1. Liotti, G. (2004). Trauma, dissociation, and disorganized attachment: Three strands of a single braid. Psychotherapy: Theory, research, practice, training, 41(4), 472. [↩] [↩]
2. Kvello, Ø. (2012). Tidlig innsats i barnehagen – Kvello-modellen. Foredrag 19-20.11.12. Tromsø. [↩] [↩] [↩] [↩]
3. Brandtzæg, i., Smith, L. & Torsteinson, S. (2011). Mikroseparasjoner: Tilknytning og behandling. Oslo: Fagbokforlaget. [↩] [↩] [↩] [↩] [↩] [↩] [↩] [↩] [↩]