Konsekvenser: Skyld og skam

På samme måte som skyld og skam er dominerende følelser ved type I traumer, ses de samme følelsene i betydelig grad ved relasjonstraumer og andre gjentatte og vedvarende traumer.

Anstorp¹, omtaler skam som motoren i traumelidelser. Mennesker som har vært utsatt for overgrep og vold i nære relasjoner har en ting felles. De skammer seg. Denne skammen fører igjen til taushet hos den traumatiserte. Det som skjedde oppleves så skammelig at det å snakke om hendelsene blir vanskelig.

Skammen kan ha røtter i at behov har blitt systematisk oversett, eller at de systematisk har blitt møtt på en usystematisk måte. For eksempel kan en omsorgsperson som noen ganger gir positiv oppmerksomhet, men andre ganger begår seksuelle overgrep, føre til at barnet leter etter årsaker i seg selv som kan forklare overgrepene. Videre kan behov ha blitt latterliggjort, bagatellisert, eller blitt utnyttet som inngangsport for sadistiske handlinger. For eksempel kan det være svært skambelagt å fortelle at en partner eller en forelder var så kontrollerende at en måtte drikke vann av toalettet hvis man var tørst. 

Ikke sjelden er opptakten til slike situasjoner så komplekse at den utsatte har problemer med å sortere i hvordan det kunne bli slik. De kan ha problemer med å se at det er gjentatte krenkelser over tid som har gitt dem en generell følelse av at de er verdiløse eller at de er ødelagte for alltid.

Kollektiv ære og skam

I faglitteraturen om skam er fokuset på den individuelle, emosjonelle og ofte usynlige skammen dominerende. For en del pasienter kan den sosiale, kollektive og ofte mer synlige skammen være vel så dominerende etter visse typer potensielt traumatiske erfaringer. Dette er blant annet et tilbakevendende team i behandling av flyktninger.

I noen kulturer er samfunnets ære forbundet med kvinnene og deres kropper²,³. Kvinnen spiller da en viktig rolle som kulturbærer. Ved å frarøve kvinnene deres ære for eksempel gjennom seksuelle overgrep, kan man derfor skjende og ydmyke samfunnet som helhet. I tillegg til den indre emosjonelle skammen hun kan oppleve, blir hun og hennes familie påført sosial eller kollektiv skam. For å gjenopprette æren kan det forventes at familien støter kvinnen ut sosialt, presser henne til selvmord, straffer, eller dreper henne. Disse mekanismene kan gjøre det både vanskelig og risikabelt å fortelle om æresrelaterte og skambelagte tema.

Skam og tortur

Tortur og nedverdigende behandling kan gi en kronisk skamfølelse⁴. Skammen kan bli særlig stor hvis en har blitt tvunget til å utføre umenneskelige handlinger mot medfanger, eller handle på tvers av egne anstendighetsnormer. Mange kan få problemer med å møte andres blikk i ettertid. Det kan også medføre en sterk beredskap for ikke å bli krenket på nytt, også i møte med norske hjelpere. I noen tilfeller kan en reagere med sinne for å beskytte seg mot skamfølelsen. Det er da viktig at hjelperen ikke svarer med å bli sint eller avvisende.

1. Anstorp, T. (2014). Skam som motor i utvikling av traumelidelser. I T. Anstorp & K. Benum (red.) Traumebehandling. Komplekse traumelidelser og dissosiasjon. Oslo: Universitetsforlaget [↩]
2. Tidemann, G. (2000). Vold mot kvinner: et spørsmål om ære. UNIFORUM, desember. [↩]
3. Augeni, K. & Trane, R. (2013). Det er så godt å snakke med deg, men hva kan du gjøre for meg? Noen sentrale faktorer i møte med afrikanske kvinner utsatt for seksuelle overgrep. Tidsskrift for psykisk helsearbeid, 1. [↩]
4. Varvin, S. (2008). Flyktningpasienten. Oslo: Universitetsforlaget. [↩]