Tortur: Kilder til fordypning

Internasjonale lover

Torturkonvensjonen

FNs verdenserklæring om menneskerettigheter¹ har dannet utgangspunktet for alle senere internasjonale konvensjoner og overenskomster vedrørende menneskerettigheter både i fredstid og i krig. Den viktigste FN konvensjonen når det gjelder tortur trådde i kraft 26.06 1987, og kalles ofte  torturkonvensjonen². Konvensjonens formål er å forby enhver form for tortur og annen grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff. Norge og en rekke andre land har ratifisert denne konvensjonen. Nedenfor følger noen viktige punkter og kommentarer til disse.

Artikkel 3 i torturkonvensjonen forbyr statene å utvise, returnere («refouler») eller utlevere personer til en annen stat dersom det er substansiell grunn til å anta at vedkommende står i fate for å bli utsatt for tortur.

Artikkel 4 i torturkonvensjonen fastslår at enhver konvensjonspart skal påse at alle former for tortur er straffbare handlinger etter dens straffelovgivning. Det samme skal gjelde for forsøk på tortur og for en handling utført av enhver person, som medvirker til  eller er delaktig i tortur.

Videre heter det at enhver konvensjonspart skal gjøre disse overtredelser straffbare med egnete straffereaksjoner som tar hensyn til deres alvorlige karakter.

Artikkel 4-9 omhandler hvordan stater skal samarbeide i forhold til straffeforfølgelse, utlevering med mer, slik at de som utøver tortur får sin straff.

Artikkel 5 fastslår at ”Ingen må utsettes for tortur eller grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff”.

Artikkel 14 fastslår at ”Enhver konvensjonspart skal i sitt rettssystem sikre at offeret for en torturhandling får oppreisning og har en rett til rettferdig og rimelig erstatning som kan håndheves, herunder midler for en så fullstendig rehabilitering som mulig. I det tilfelle offeret dør som følge av en torturhandling, skal hans etterlatte ha rett til erstatning”.

Torturkonvensjonen overvåkes

Torturkonvensjonen er en av de mest overvåkede internasjonale menneskerettighetskonvensjonene. Ifølge internasjonal lov gjelder forbudet mot tortur under alle omstendigheter. Til tross for dette har kampen for en verden uten tortur opplevd et alvorlig tilbakeslag i forbindelse med såkalte anti-terrortiltak, som legitimerer eller svekker rettsstatlige virkemidler for å forhindre tortur.

Torturkonvensjonen er en utvidelse av forbudet mot tortur i FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter. Den sistnevnte forbyr også enhver form for tortur, og gjør det forbudt å sende mennesker til land hvor risikoen for tortur er stor. Gjennomføringen av konvensjonen overvåkes av FNs torturkomité, som evaluerer rapporter fra medlemslandene hvert fjerde år. Komiteen tar også imot innspill fra flere ikke-statlige organisasjoner.

Gjennomføringen av Torturkonvensjonen overvåkes ikke bare av Torturkomiteen, men også flere frivillige organisasjoner som Amnesty International og Human Rights Watch. Disse gruppene lager selv rapporter om torturtilstanden i alle verdens land, og leverer viktig informasjon til Torturkomiteen. Til tross for rapportering og store fremskritt er tortur fortsatt et stort problem i mange deler av verden.

Torturmetoder

Juling, som slag og spark er den vanligste formen for tortur. Ofte skjer tortur på måter som etterlater få synlige merker på kroppen. Torturister kan være svært nøye på ikke å etterlate bevis. Skader etter tortur er imidlertid ofte så store at personen dør eller får varige plager.

Istanbulprotokollen er en protokoll for utredning og dokumentasjon av tortur utarbeidet av FN. Nedenfor har vi listet et utdrag av torturmetoder som er oppført i denne protokollen.

Fysiske torturmetoder

• Bløtdelstraumer, som slag, spark og falanga
• Stillingstortur, som opphenging og strekking
• Brenning
• Elektrisk sjokk, eksempelvis på kjønnsorganer
• Kvelning, eksempelvis med vann, røyk og kjemikalier
• Knusning av ledd for eksempel på ekstremiteter
• Penetrerende skader, som skudd med skytevåpen og stikk under negler
• Etsning, eksempelvis med salt, chili pepper og bensin i åpne sår
• Tanntortur
• Seksuell tortur, inkl. voldtekt
• Medisinsk eller kirurgisk amputasjon av organer og kroppsdeler
• Medikamentell tortur
• Ekstreme forhold i fangenskapet, som for eksempel å være innesperret i en veldig liten celle, matmangel eller å være tvunget til å være naken

Psykiske torturmetoder

• Udekkede psykiske behov, som isolasjon, høy lyd, mørke og mangel på søvn
• Ydmykelser
• Trusler mot personen selv og familiemedlemmer
• Trusler om angrep av dyr, som hund, rotte og skorpion
• Psykologisk nedbrytning gjennom løgn og motstridende meldinger
• Krenkelse av tabuer
• Tvang til handlinger som å måtte skade andre og bryte tabuer
• Under tvang være vitne til tortur og grusomheter – gjerne mot sine nærmeste, også mot barn

Seksuell tortur

• Tvunget nakenhet
• Verbale seksuelle trusler
• Berøring av kjønnsorganer
• Tvunget masturbasjon
• Tvunget inntrenging av objekter eller fingre i vagina eller anus
• Voldtekt (vaginalt, oralt, i anus)
• Tvinges å voldta andre (familiemedlemmer, medfanger)
• Tvinges å være vitne til seksuell tortur av andre (familiemedlemmer, medfanger)
• Ejakulasjon eller urinering på offeret
• Seksuelt slaveri
• Tvunget graviditet
• Tvunget sterilisering
• Filming av seksuell tortur og videreformidling av disse via digitale kanaler

Dokumentasjonsprosess

Eksempel på hvem som gjør hva i en dokumentasjonsprosess

Dokumentasjon av psykiske skader utføres av psykologspesialist/psykolog, psykiater eller annen psykisk helsearbeider innenfor spesialisthelsetjenesten eller førstelinjetjenesten. Ved behov for dokumentasjon av synlige fysiske skader (arr, sekveler) kan dette ofte gjøres ved patologisk avdeling eller klinisk rettsmedisinsk avdeling der det er tilgjengelig.

Ved orofaciale skader må tannlege kontaktes. Spesielle behandlingsteam ved de forskjellige regionale tannhelsekompetansesentrene har spesielt ansvar for oppfølging av torturoverlevere.

Ved behov for nevropsykologisk utredning må pasienten henvises til nevropsykolog.

Det vil ofte være behov for radiologiske undersøkelser.

Dokumentasjon av skader etter seksuell tortur kan kreve utredning fra gynekolog og urolog.

Mange torturoverlevere har muskel-skjelett plager. Her kan det være aktuelt med fysioterapeut, reumatolog, og/ eller tverrfaglige smerteteam.

Det kan være viktig å få til utredning fra ergoterapeut med tanke på ADL-fungering.

For øvrig må en trekke inn relevante fagpersoner og instanser avhengig av skade.

Det vil ofte være behov for at et helsepersonell pasienten har tillit til, følger torturoverleveren gjennom dokumentasjonsprosessen.

Tilleggsmanualer til Istanbulprotokollen

Istanbulprotokollen ble utarbeidet av fagpersoner for FN som et verktøy som kan bistå helsepersonell i å fange opp, utrede, dokumentere og behandle fysiske og psykiske former for tortur. Manualen har to praktiske tilleggsmanualer for kartlegging og dokumentasjon av henholdsvis psykiske og fysiske skader etter tortur. Norge har forplikte seg til å følge Istanbul protokollen ved dokumentasjon av torturskader. Protokollen kom i oppdatert versjon i 2022. Det finnes to praktiske tilleggsmanualer for kartlegging og dokumentasjon av henholdsvis psykiske og fysiske skader etter tortur

“Atlas of Torture”³ kan også være til stor nytte i dokumentasjonsarbeid, spesielt for medisinsk dokumentasjon.

Utfordringer for helsetjenestene

I Norge i dag ser det ut til å være store mangler og rettssikkerhetsproblemer knyttet til beskyttelse, utredning, dokumentasjon og behandling av torturoverlevere⁴⁵⁶. Manglene synes å være på systemnivå, både regionalt og nasjonalt, og kan påvirke helsepersonell i deres arbeid med torturoverlevere. I tillegg er det behov for økt kompetanse innenfor bredden i tjenesteapparatet.

Mangel på oppfølging av informasjon som kommer fram i asylintervjuet

Mangelen på oppfølging av informasjon som kommer fram i asylintervjuet bidrar til at det blir tilfeldig hvorvidt opplysninger om tortur kommer tilstrekkelig frem, og hvordan dette håndteres videre. Dagens system tar ikke hensyn til at en konsekvens av tortur er at det kan være særdeles vanskelig for den utsatte å formidle hva den har vært utsatt for, særlig i en asylintervjusituasjon. Mangelen medfører at det ofte er helsepersonell som først får vite om torturerfaringer og som må ta initiativ til at tortur blir dokumentert og formidlet til UDI eller UNE.

Mangel på koordineringsansvar av utrednings- og dokumentasjonsprosessen, både regionalt og nasjonalt

Myndighetene har gitt få føringer om ansvar for utredning og dokumentasjon av skader etter tortur. Dette fører til at ulike helseinstanser til tider avviser forespørsler om utredning og dokumentasjon av torturskader. Helsepersonell som er i kontakt med en torturoverlever og ser behovet for dokumentasjon fra ulike instanser, må dermed innta en aktiv rolle i å forklare behovet for utredning og dokumentasjon.

Mangel på takster og system som gir produksjonstall for å skrive helseerklæringer

Per i dag gis det ikke produksjonstall eller mulighet for refusjon når helsepersonell i spesialisthelsetjenesten skriver helseerklæringer i utlendingssaker, inkludert dokumentasjon av skader etter tortur. Dette kan medføre at helseforetak nedprioriterer slikt arbeid. Konsekvensene kan være at mennesker returneres til ny tortur.

Mangel på kjennskap til behovet for dokumentasjon av torturskader i asylsaker

Helse- og sosialpersonell kjenner ikke tilstrekkelig til ansvar og lovverk som forplikter til å følge opp tortursaker. Dette kan medføre at torturskader ikke dokumenteres og at mennesker sendes tilbake til ny tortur. Det kan også føre til at torturoverlevere får et mangelfullt behandlings- og rehabiliteringstilbud.

Mangel på tilbud fra spesialisthelsetjenesten grunnet lange ventelister

I asylsaker kan det være kort tid fra behovet for dokumentasjon av skader etter tortur blir avdekket, til utlendingsforvaltninga behandler søknaden om beskyttelse. Lange ventelister i spesialisthelsetjenesten medfører at mange asylsøkere ikke rekker å fremskaffe dokumentasjon i tide. Anførsler om tortur i asylsaken kan da bli behandlet uten helsemessig dokumentasjon. Konsekvensen kan igjen være at mennesker returneres til ny tortur, noe som gjør at Norge bryter Artikkel 3 i FNs torturkonvensjon. Det er derfor behov for at spesialisthelsetjenesten prioriterer henvisninger for utredning og dokumentasjon av torturskader høyt. Rask tilgang til behandling kan også være avgjørende for prognoser for rehabilitering.

Mangel på rett til helsehjelp

Erfaringsmessig kan torturhistorier hos asylsøkere forbli uavdekkede i lang tid, og asylsøkere kan ha fått endelig avslag på oppholdssøknaden uten at torturhistorien er avdekket. Rett til helsehjelp for personer som oppholder seg ulovlig i Norge er i dagens system vesentlig svekket. Dette kan medføre store vansker for helsepersonell som forøker å gå i gang med dokumentasjon og behandling.

Mangel på koordinering og tverrfaglig samarbeid vedrørende rehabilitering og behandling av torturskader

Manglende koordinering og tverrfaglig samarbeid vedrørende rehabilitering og behandling av torturskader er en stor utfordring. Dette medfører at helsepersonell som er i kontakt med torturoverleveren må påta seg en stor jobb med å bidra til bedre samarbeid og større helhet i tilbudet.

Bøker

• Lie, B., Sveaass, N. & Hauff, E. (2014). Refugees and healthcare in Norway: Historical view and critical perspectives. I Overland, G., Guribye, E. & Lie, B. (Red.), Nordic Work with traumatized Refugees: Do we really care? Newcastle upon Tyn: Cambridge Scholars Publishing.
• Ôzkalipci et al.(2010). Atlas of torture: use of medical and diagnostic examination results in medical assessment of torture. Human Right Foundation of Turkey. ISBN 978-975-7217-76-3
• Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (2014).
  En frigjøringsleders historie Aman Kedir Kamsares beretning om sitt liv (Notat nr 2/14). Oslo: NOVA.

Artikler

• Lie, B., & Skjeie, H. (1996). Torture-related injuries-a medical challenge. Diagnosis and treatment of Falanga victims. Tidsskrift for den Norske laegeforening: tidsskrift for praktisk medicin, ny raekke, 116(9), 1073-1075.
• Lie, B., Sveaass, N., & Eilertsen, D. E. (2004). Family, activity, and stress reactions in exile. Community, Work & Family, 7(3), 327-350.
• Nowak, M. & MacArthur, E. (2006). The distinction between torture and cruel, inhuman or degrading treatment. Torture Volume, 16(3).
• Schauer, M., Neuner, F., Elbert,T. (2005). Narrative Exposure Therapy A Short-Term Intervention for Traumatic Stress Disorder after War, Terror, or Torture. Hogrefe & Huber Publishers.
• Skjelsbæk, I. (2009). Kjønnsbasert vold i krig: Hvordan få god kunnskap og på hvilken måte? Sosiologi i dag (39)2, 72-90.
• Ôzkalipci et al. Atlas of torture: use of medical and diagnostic examination results in medical assessment of torture. Human Right Foundation of Turkey. ISBN 978-975-7217-76-3
• Van Dijk, J. A., Schoutrop, M. J., & Spinhoven, P. (2002). Testimony therapy: treatment method for traumatized victims of organized violence. American journal of psychotherapy, 57(3), 361-373.

Nettsider

• http://www.amnesty.no/tema/tortur-og-mishandling
• http://www.omct.org/
• https://www.dignity.dk
• https://irct.org/
• https://atlas-of-torture.org/en/
• https://flyktning.net/
• https://www.vivo.org/en/
• https://www.hhri.org/thematic-pages-overview/torture/

1. United Nations (1948). The Universal Declaration of Human rights 1948. Hentet 25. mars 2015 [↩]
2. United Nations (1984). Convention against Torture and Other Cruel, Inhuman or Degrading Treatment or Punishment. Hentet 27.05.21 [↩]
3. Ôzkalipci et al.(2010). Atlas of torture: use of medical and diagnostic examination results in medical assessment of torture. Human Right Foundation of Turkey. ISBN 978-975-7217-76-3 [↩]
4. Fjelltun et al. (2014). Status for oppfølging av torturoverlevere i Norge i 2014. Oversikt over tjenesteapparatets arbeid og forslag til tiltak i henhold til FNs Torturkonvensjon. Rapport fra Nasjonal konferanse og workshop om tortur i Trondheim 23. og 24. oktober 2014. [↩]
5. RØDE KORS (2020). Torturert og glemt: Identifisering og rehabilitering av torturutsatte i Norge. Oslo: Røde Kors. [↩]
6. Fafo  (2021). Torturutsatte i den norske asylprosessen. En utredning av Norges forpliktelser, og anbefalinger til praksis. Fafo-rapport 2021:18. [↩]