Konsekvenser: Utvikling og biologi

Gjentatte traumer kan
gi livsvarige konsekvenser.

Ekstremt truende hendelser har en spesielt stor påvirkningskraft. Dette fordi overlevelse forutsetter at vi husker farer vi har blitt utsatt for.

Dersom man utsettes for et traume i et ellers trygt liv kan dette ha kroniske og vedvarende konsekvenser. Men hva hvis man opplever gjentatte traumer i de årene man utvikler seg mest? Gjentatte og vedvarende traumer i barneårene har sterkere påvirkningskraft enn enkelttraumer.

Årsakene til dette er ofte at traumene er gjentatte og at omsorgen var utilstrekkelig eller at den inkluderte vold og overgrep fra omsorgsgivere. Videre beskriver ofte pasientene at de ikke lærte å regulere stress og vanskelige følelser. Da de var barn ble de overlatt til seg selv for å finne strategier for å håndtere følelser. Disse strategiene var gjerne hensiktsmessige da, men i voksen alder blir de uhensiktsmessige.

Hjernens utvikling

En ytterligere årsak til at gjentatte og vedvarende traumer i barneårene gir større konsekvenser enn type I traumer, er at det skjer i en livsfase der traumene har mulighet til å påvirke utviklingen. Hjernen vår er bruksavhengig og utvikler de delene som brukes mest, mens de delene som brukes mindre utvikles i mindre grad. På denne måten skjer det en skjevutvikling ved traumer, særlig dersom en blir utsatt i tidlig alder. Evnene til å være på vakt og klar til forsvar og angrep blir godt utviklet. Andre områder, som skal ivareta andre oppgaver, blir ikke like godt utviklet. Perry og hans kolleger¹ har beskrevet dette som at «tilstander blir til trekk».

I alvorlige tilfeller kan man si at hendelser som personen opplevde som barn førte til en forstyrret utvikling. Noen av de mest kjente og ekstreme hendelsene i nyere tid er historiene til barna som vokste opp på barnehjem i Romania under Ceausescus styre². Mange av disse barna viste følelsesmessige symptomer og forsinket utvikling på en rekke områder, inkludert fysisk utvikling.

Skadelige stresshormoner

Heldigvis er det de færreste som vokser opp under forhold som ligner barnehjemmene i Romania. Likevel er det er rekke studier som viser at gjentakende og vedvarende traumer fører til at kroppen og hjernen oftere og lettere produserer stresshormoner. Dette er veldig skadelig over tid fordi det påvirker nevronenes oppbygning, volum og signaliseringsevne, og gir forstyrrelser i de systemene som regulerer stress.

Sammenlignet med befolkningen generelt har forskning vist at personer som har vært utsatt for gjentatte og vedvarende traumer i barneårene har større sannsynlighet for å:

• Ha en “røykvarsler”, amygdala, som reagerer sterkere og raskere³
• Ha en “hovedlagringssentral”, hippocampus, som er mindre i størrelse og som har dårligere kontakt med resten av hjernen³,⁴, ((Bremner, J. D., Randall, P., Vermetten, E., Staib, L., Bronen, R. A., Mazure, C., … & Charney, D. S. (1997). Magnetic resonance imaging-based measurement of hippocampal volume in posttraumatic stress disorder related to childhood physical and sexual abuse—a preliminary report. Biological psychiatry, 41(1), 23-32.)).
• Ha en hjernebjelke, den delen som forbinder de to hjernehalvdelene, som er tynnere⁵
• Ha større hulrom i hjernen⁶
• Ha mindre hjerne⁶
• Ha et forstyrret stressresponssystem⁷,⁸,⁹. -Noe de til og med kan ha selv om de ikke lengre har symptomer fra traumene¹⁰,⁷
• Ha områder av tenkehjernen som fungerer annerledes³.

Type 2 traumaer som har oppstått i voksen aldre

Forskningen på nevrobiologiske konsekvenser av traumer i barneår satte fart på 90-tallet¹,¹¹,¹²,¹³. Parallelt med dette var det også fokus på de nevrobiologiske konsekvensene av traumer i voksen alder, spesielt blant soldater etter krigstjeneste¹⁴,¹⁵,¹⁶.

Endel av de ovennevnte nevrobiologiske endringene ses også hos soldater, kanskje spesielt endringer i hippocampus¹⁶. Det er imidlertid en utfordring at endel av studiene ikke testet soldatene både før og etter krigsoperasjoner, slik at det kan være vanskelig å vite om de utsatte soldatene også hadde tidligere traumer¹⁶,¹⁷.

Svekketreguleringssystem

Med andre ord har personer med type II traumer et svekket reguleringssystem og et forstyrret stressresponssystem. De reagerer sterkere og raskere på stress, er dårligere til å regulere seg inn i toleransevinduet, og selv i trygge omgivelser kan problemene vedlikeholdes. Alle disse endringene i hjernen skaper også i seg selv problemer. De kommende delene av kurset ser nærmere på utfordringene til personer med type II traumer.

1. Perry, B. D., Pollard, R. A., Blakley, T. L., Baker, W. L., & Vigilante, D. (1995). Childhood trauma, the neurobiology of adaptation, and use dependent development of the brain: How states become traits. Infant mental health journal, 16, 271-291. [↩] [↩]
2. Ellis, B. H., Fisher, P. A., & Zaharie, S. (2004). Predictors of disruptive behavior, developmental delays, anxiety, and affective symptomatology among institutionally reared Romanian children. Journal of the American Academy of Child & Adolescent Psychiatry, 43, 1283-1292. [↩]
3. Shin, L. M., Rauch, S. L., & Pitman, R. K. (2006). Amygdala, medial prefrontal cortex, and hippocampal function in PTSD. Annals of the New York Academy of Sciences, 1071, 67-79. [↩] [↩] [↩]
4. Vermetten, E., Schmahl, C., Lindner, S., Loewenstein, R. J., & Bremner, J. D. (2006). Hippocampal and amygdalar volumes in dissociative identity disorder. The American Journal of Psychiatry, 163, 630-636. [↩]
5. Teicher, M. H., Andersen, S. L., Polcari, A., Anderson, C. M., Navalta, C. P., & Kim, D. M. (2003). The neurobiological consequences of early stress and childhood maltreatment. Neuroscience & Biobehavioral Reviews, 27(1), 33-44. [↩]
6. De Bellis, M. D., Keshavan, M. S., Clark, D. B., Casey, B. J., Giedd, J. N., Boring, A. M., … & Ryan, N. D. (1999). Developmental traumatology part II: Brain development. Biological psychiatry, 45, 1271-1284. [↩] [↩]
7. Carpenter, L. L., Carvalho, J. P., Tyrka, A. R., Wier, L. M., Mello, A. F., Mello, M. F., … & Price, L. H. (2007). Decreased adrenocorticotropic hormone and cortisol responses to stress in healthy adults reporting significant childhood maltreatment. Biological psychiatry, 62, 1080-1087. [↩] [↩]
8. Bevans, K., Cerbone, A., & Overstreet, S. (2008). Relations between recurrent trauma exposure and recent life stress and salivary cortisol among children. Development and Psychopathology, 20(01), 257-272. [↩]
9. Tarullo, A. R., & Gunnar, M. R. (2006). Child maltreatment and the developing HPA axis. Hormones and behavior, 50, 632-639. [↩]
10. Dale, L. P., Carroll, L. E., Galen, G., Hayes, J. A., Webb, K. W., & Porges, S. W. (2009). Abuse history is related to autonomic regulation to mild exercise and psychological wellbeing. Applied psychophysiology and biofeedback, 34, 299-308. [↩]
11. Van der Kolk, B. A., & Saporta, J. (1991). The biological response to psychic trauma: Mechanisms and treatment of intrusion and numbing. Anxiety Research, 4(3), 199-212. [↩]
12. Van der Kolk, B. A. (1994). The body keeps the score: Memory and the evolving psychobiology of posttraumatic stress. Harvard review of psychiatry, 1(5), 253-265. [↩]
13. Bremner, J. D., Randall, P., Vermetten, E., Staib, L., Bronen, R. A., Mazure, C., … & Charney, D. S. (1997). Magnetic resonance imaging-based measurement of hippocampal volume in posttraumatic stress disorder related to childhood physical and sexual abuse—a preliminary report. Biological psychiatry, 41(1), 23-32. [↩]
14. Bremner, J.D., Randall, P., Scott, T.M., Bronen, R.A., …& Innis, R.B. (1995). MRI-based measurement of hippocampal volume in patients with combat-related posttraumatic stress disorder. Am J Psychiatry, 152, 973-98. [↩]
15. Gurvits, T. V., Shenton, M. E., Hokama, H., Ohta, H., Lasko, N. B., Gilbertson, M. W., … & Pitman, R. K. (1996). Magnetic resonance imaging study of hippocampal volume in chronic, combat-related posttraumatic stress disorder. Biological psychiatry, 40(11), 1091-1099. [↩]
16. Rauch, S. L., Shin, L. M., Whalen, P. J., & Pitman, R. K. (1998). Neuroimaging and the neuroanatomy of posttraumatic stress disorder. CNS Spectrums, 3(S2), 30-41. [↩] [↩] [↩]
17. Bolton, E. E., Litz, B. T., Britt, T. W., Adler, A., & Roemer, L. (2001). Reports of prior exposure to potentially traumatic events and PTSD in troops poised for deployment. Journal of Traumatic Stress, 14(1), 249-256. [↩]