Alvorlighetsfaktorer

Det er en rekke faktorer som påvirker hvor alvorlig konsekvensene av type II traumer blir.

På samme måte som ved kriser, kan man imidlertid ikke se på alvorlighetsfaktorene alene. Man må se dem i sammenheng med beskyttende faktorer. Denne delen av kurset må derfor ses i sammenheng med delen som omhandler resiliens.

I begynnelsen av et behandlingsforløp er det nyttig å være bevisst på hvor mange alvorlighetsfaktorer en klient har for å kunne gjøre en realistisk vurdering av behandlingsforløpet. Jo flere alvorlighetsfaktorer, jo lengre kan en forvente at behandlingsforløpet blir.

Antall potensielt traumatiserende hendelser

En rekke studier har vist at jo flere potensielt traumatiserende hendelser en har opplevd, jo større er sannsynligheten for type II traumer, og jo flere blir symptomene¹ .

Ulike typer potensielt traumatiserende hendelser

Flere og forskjellige typer potensielt traumatiserende hendelser synes å gi større negative konsekvenser, enn bare én type hendelse. Det kan nesten se ut til at dersom man har skremmende og negative opplevelser på flere livsområder, virker traumene sammen på en egen måte². For eksempel vil seksuelle overgrep fra nære personer under oppveksten, mobbing på skolen og voldtekt i tenårene gi mer alvorlige konsekvenser enn om en opplever «bare» vold mellom foreldrene i samme periode.

Alder og varighet

Jo yngre en er ved de første traumene, jo større er sannsynligheten for mer alvorlige og komplekse reaksjoner³. Samtidig kan faktoren ung alder henge sammen med faktoren varighet⁴. Det kan for eksempel ikke utelukkes at det var de seksten årene med sadistisk vold mellom foreldrene som var hovedårsaken til symptomene. Ikke nødvendigvis alderen ved de første traumatiske hendelsene.

Nær relasjon til utøver

Det er vanlig å anta at dersom traumet er et resultat av handlinger begått av personer man har en nær relasjon til, vil konsekvensene bli større enn dersom handlingene hadde blitt begått av mindre nære personer. Forskningen gir ikke et entydig svar, og det finnes en rekke hypoteser om hvordan man skal forstå den informasjonen som finnes⁵.

1. Briere, J., Kaltman, S., & Green, B. L. (2008). Accumulated childhood trauma and symptom complexity. Journal of traumatic stress, 21, 223-226. [↩]
2. Finkelhor, D., Ormrod, R. K., & Turner, H. A. (2007). Poly-victimization: A neglected component in child victimization. Child abuse & neglect, 31, 7-26. [↩]
3. Cloitre, M., Stolbach, B. C., Herman, J. L., Kolk, B. V. D., Pynoos, R., Wang, J., & Petkova, E. (2009). A developmental approach to complex PTSD: Childhood and adult cumulative trauma as predictors of symptom complexity. Journal of traumatic stress, 22, 399-408. [↩]
4. Trickett, P. K., Noll, J. G. & Putnam F. W. (2011). The impact of sexual abuse on female development: Lessions from a multigenerational, longitudinal research study. Development and Psychopathology 23, 453-476. [↩]
5. Kiser, L.J., Stover, C.S., Navalta, C.P., Dorado, J., Vogel, J.M., Abdul-Adil, J.K., Kim, S., Lee, R.C., Vivrette, R., & Briggs, E.C. (2014). Effects of the child-perpetrator relationship on mental health outcomes of child abuse: It’s (not) all relative. Child abuse & neglect, http://dx.doi.org/10.1016/j.chiabu.2014.02.017 [↩]