Unngåelse og gjenopplevelser

Gjenopplevelser eller flashbacks fører gjerne til unngåelse, og er noen av de vanligste symptomene når en person har vært utsatt for farlige, krenkende eller skremmende hendelser. Dette gjelder både ved enkeltstående, gjentatte og vedvarende hendelser.

På hvilket tidspunkt unngåelse blir et problem varierer fra pasient til pasient og avhenger av kultur. Hva som blir unngått og på hvilken måte det blir unngått er selvfølgelig sentralt. Det er for eksempel stor forskjell på en pasient som med bakgrunn i en asiatisk kultur vil unngå å vise følelser, og en pasient med norsk opprinnelse som skader seg selv alvorlig for å unngå følelser. Det er derfor viktig å gjøre en individuell vurdering av hva som kan ses på som uhensiktsmessig unngåelse.

Unngåelse

Ved arbeid med unngåelse er første skritt å kartlegge hva pasienten unngår. Dette kan være situasjoner, sanseinntrykk, tanker, steder, personer med mer. Her kan miljøpersonalet gjøre viktige systematiske observasjoner av unngåelse som pasienten selv kanskje ikke er oppmerksom på. Videre bør man kartlegge hvilken uhensiktsmessig atferd pasienten bruker i forbindelse med unngåelsen, enten for å unngå følelser, eller for å oppleve kontroll. Dette kan for eksempel være å spise for mye eller for lite, ruse seg, skade seg, plassere ubehag over på andre eller tenke stygt om seg selv og andre.

På bakgrunn av den informasjonen man har tilgjengelig, kan miljøpersonale gjøre en viktig jobb med å bevisstgjøre pasienten på sammenhenger mellom det som blir unngått, hvordan det blir unngått og hvorfor det blir unngått. Dette legger igjen grunnlaget for å forstå hvorfor pasienten holder fast i atferden til tross for de problemene den gjerne skaper. For eksempel kan pasienten fortsette å ruse seg fordi pasienten ikke har andre strategier for å håndtere vanskelige følelser eller vanskelige situasjoner.

Miljøpersonell kan være oppmerksomme på vanskelige situasjoner for pasienten. De kan gjennom handling og tilstedeværelse hjelpe til med regulering. De kan hjelpe pasienten til å handle på mer hensiktsmessige måter.

Ved at pasienten gradvis utsetter seg for det den tidligere har unngått, gjerne kombinert med regulerende øvelser, vil fryktresponsene gradvis bli mindre og pasienten opplever større kontroll.

Unngåelse og strukturell dissosiasjon

Strukturell dissosiasjon hindrer pasienten i å få overblikket på det som hendte. Miljøpersonalet kan derfor spille en viktig rolle ved å «oppsummere situasjonen» i etterkant av en hendelse slik at pasienten ser sammenhengen mellom triggende hendelser, hvilke deler som håndterte situasjonen og traumene¹. Dette kan skape mening, håp og ro.

Det er viktig at de som arbeider med pasienten har en bevissthet om deler, slik at man kan oppdage mønstrene eller dynamikken i pasientens unngåelse. Er det for eksempel noen reaksjoner eller deler som dominerer? Hva er det pasienten unngår her og nå? Bruker pasienten ulike typer unngåelse i ulike situasjoner?

I dette arbeidet er det nyttig at man går foran som et eksempel ved å vise nysgjerrighet, vennlighet, empati og respekt overfor alle delene. Ved at pasienten viser vennlighet mot seg selv og delene minsker avstanden mellom de ulike delene av personligheten.

Pasienter som lever i fare

Pasienter med traume- og ruserfaringer lever ofte liv der de traumatiske påkjenningene fortsetter². Når pasienten ikke blir bedre av behandling handler dette ofte om at overgrepene fortsatt pågår, for eksempel på grunn av trusler fra tidligere partner eller kriminalitet. Situasjonen gjør at det ikke er mulig å bli helt trygg. For eksempel kan dette igjen føre til at pasienten ruser seg på lovlige eller ulovlige rusmidler for å unngå og kjenne på frykten. Rus gjør personer mindre i stand til å oppdage reell fare.

I slike tilfeller har pasienten grunn til å frykte for hva som kan skje, og det er viktig at de som arbeider med pasienten tar situasjonen på alvor. Samtidig kan det hende at pasienten ikke trenger å være like på vakt hele tiden. Sammen med pasienten kan man utforske når det er smart å være på vakt og når pasienten kan slappe av. Nyttige spørsmål kan være:

• Er det noen steder pasienten kan være tryggere enn andre steder?
• Er det tidspunkt pasienten kan være mer trygg enn på andre tidspunkt?
• Er det noe pasienten kan gjøre for å få ro eller trygghet innimellom?

I slike saker er det viktig at man er oppmerksom på at pasientens frykt og unngåelse kan smitte over på personalet.  Man bør derfor som miljøpersonale jobbe mest mulig i team i slike saker.

1. van der Weele, J. (2014). Arbeid med dissosiative symptomer – noe i tillegg til vanlig god terapi. I T. Anstorp  & K. Benum, (Red), Traumebehandling: Komplekse traumelidelser og dissosiasjon. Oslo: Universitetsforlaget. [↩]
2. Kjønes, R. (2014). Traumeforståelse i behandling av rusmiddelavhengighet. I T. Anstorp  & K. Benum (Red), Traumebehandling: Komplekse traumelidelser og dissosiasjon. Oslo: Universitetsforlaget. [↩]