Psykoedukasjon

Psykoedukasjon anbefales både ved type I traumer og type II traumer¹, ((Steele, K., van der Hart, O., & Nijenhuis, E. R. (2005). Phase-oriented treatment of structural dissociation in complex traumatization: Overcoming trauma-related phobias. Journal of Trauma & Dissociation, 6(3), 11-53.)), ((Department of Veterans Affairs & Department of Defense (2010). Clinical practice guideline for management og post-traumatic stress (versjon 2.0). Hentet 30. September 2015)). Slik formidling er gjerne en del av både generell praksis og spesifikke tilnærminger², ((American Psychiatric Association. (2015). The American Psychiatric Association Practice Guidelines for the Psychiatric Evaluation of Adults (3. Utg.). American Psychiatric Pub.)). Her vil vi gi noen eksempler på hvordan komplisert kunnskap kan deles på en enkel måte.

Generelt om psykoedukasjon

Psykoedukasjon er et omfattende begrep³. På den ene siden av et tenkt kontinuum kan man plassere standardisert informasjon om symptomer etter traumer, gjerne på nettsider eller i ferdigtrykte hefter. På den andre siden finner man individuelt tilpassede forklaringsmodeller som i stor grad består av metaforer utviklet sammen med pasienten, der formålet er å gi mening til den enkeltes opplevelser eller gi håp.

I dette kurset er det ikke mulig å gi uttømmende eksempler på alle tema og tilnærminger for psykoedukasjon. Mye av innholdet i Fellesdelen i kurset kan likevel tilpasses pasienter.

Hvordan forklare toleransevinduet

Når en traumepasient blir trigget, blir pasienten enten hyper- eller hypoaktivert og går utenfor toleransevinduet. Da trenger personen å få «koblet på» tenkehjernen gjennom regulering slik at den kan vurdere hvorvidt den triggende situasjonen er farlig og hvordan den kan håndteres.

Det første skrittet på veien mot bedre regulering er at pasienten får forklart sammenhengen mellom tidligere hendelser og triggere. Deretter er psykoedukasjon om toleransevinduet nyttig. Dag Ø. Nordanger har også laget en video der han forklarer toleransevinduet. Kanskje dette kan inspirere deg til hvordan du kan forklare det til dine pasienter?

Styrking av den indre veggen som metafor for behandlingsprosessen

Den indre veggen er en metafor som kan gi forståelse for hvordan minner og selvinstruksjoner fra fortiden påvirker nåtiden. Videre gir den forståelse for at man må jobbe for å øke den mentale styrken slik at man selv bestemmer når det vonde skal være fremme i bevisstheten⁴. Modellen er særlig egnet til å forklare påtrengende minner og gjenopplevelser.

Her er et eksempel på hvordan man kan forklare modellen:

Tegn en litt tykk strek. På den ene siden av streken er fortid og på den andre er nåtid. Mellom fortid og nåtid er en vegg. Denne veggen kan være tett og sterk, slik at minner og gamle forventninger fra andre stopper i veggen, eller den kan være full av hull slik at minner og forventninger lett trenger igjennom.

Hvis veggen er tynn eller full av hull skal det ikke mye til før erfaringer og forventninger trenger gjennom. Spesielt ikke hvis noe i dag (triggere) minner om vonde opplevelser. Dette kan skje uten at man forstår hva som skjer eller hvorfor man reagerer, og tidligere erfaringer kan blande seg sammen med nåtiden. Da opplever mange at de ikke helt forstår hvilken tid de befinner seg i.

Målet med behandlingen er å lage en vegg som er så sterk at gamle minner og forventninger stopper i veggen. Når vi har gjort veggen sterk, kan vi bestemme om vi skal sette inn en dør eller et vindu og rydde bak den. Hvis vi bestemmer oss for å rydde kan vi først åpne døren litt på gløtt, lukke den igjen, og deretter gjøre dette gradvis over mange ganger slik at man hele tiden har kontroll, og ikke går seg bort i mørket på den andre siden.

Veggen blir tykkere når pasienten sover godt, spiser godt, klarer å være avholdende fra rusmidler, har lite stress i livet, har mål som kan fullføres, gjør ting som gir glede og klarer å styrke sin evne til å være her og nå.

1. Cloitre, M., Courtois, C.A., Ford, J.D., Green, B.L., Alexander, P., Briere, J., Herman, J.L., Lanius, R., Stolbach, B.C., Spinazzola, J., Van der Kolk, B.A., Van der Hart, O. (2012). The ISTSS Expert Consensus Treatment Guidelines for Complex PTSD in Adults. Hentet 27. September 2015. [↩]
2. Australian Centre for Posttraumatic Mental Health (2013). Australian Guidelines for the Treatment of Acute Stress Disorder and Posttraumatic Stress Disorder. Melbourne: ACPMH. [↩]
3. Wessely, S., Bryant, R. A., Greenberg, N., Earnshaw, M., Sharpley, J., & Hughes, J. H. (2008). Does psychoeducation help prevent post traumatic psychological distress?. Psychiatry, 71(4), 287-302. [↩]
4. Van der Weele, J. (2006). Styrk den indre veggen: Arbeid med stabilisering og kontroll av gjenopplevelser. I T. Anstorp & K. Benum (Red.), Dissosiasjon og relasjonstraumer: Integrering av det splittede jeg. Oslo: Universitetsforlaget. [↩]